I romanen "Den tomme stolen" er personene karikaturer med få egenskaper, og de aller fleste av dem har fått svært lite flatterende egenskaper. Kun én av personene blir fremstilt som et sympatisk menneske, og miljøene og kulturen som formidles i boka skildrer det engelske samfunnet som usympatisk og ekkelt.
Likevel fins det formuleringer og beskrivelser i boka som gir dybde til fortellingen og dermed redder den fra sjablongenes overfladiskhet. Likeledes skildres narkomanes barn med innlevelse og empati slik at det griper leseren.
Som sjanger er boka vanskelig å plassere. Den er en (alt for lang) kollektiv roman, samtidig som de karikerte figurene samtidig plasserer boka i grenseland til fantasylitteratur.
Den første halvdelen av boka er en prøvelse, ettersom den presenterer en hel haug med folk som leseren har vanskelig for å skille fra hverandre, og som forfatteren endatil utstyrer med kallenavn i tillegg til deres vanlige. I første del skjer det også så lite at det er vanskelig å holde oppe interessen for boka. Men det som etter hvert skjer er at de usympatiske voksne krangler og intrigerer om hvem som skal fylle den tomme plassen i det kommunale sognerådet (som oversetteren kaller utvalget). Fortellingen får et nytt gir når også ungene deres hiver seg inn i striden og skaper uhygge og frykt ved hjelp av datahacking.
Underveis får vi inngående innblikk i en del av karakterens livsvilkår, bakgrunn og tenkning, kanskje spesielt ungenes.
På ett nivå handler boka om å spinne en historie rundt voksnes intrigering for makt og innflytelse. Men det mest gripende ved boka er tilleggsskildringene av barnas livsvilkår. Ungene har det ikke bra.
Dermed blir boka verken fugl eller fisk, verken skikkelig fantasy eller rendyrket sosialrealisme. Det blir egentlig uklart hva som er bokas prosjekt, og når den endatil er på hele 500 sider spekket med endeløse dialoger, da blir det for mye som blir ute av fokus.