Når det blir for mye av noe, blir det monotont. Det gjelder både kynisme og idyll. Her dreier det seg kort og enkelt og dypt forstemmende om vold. Og nå snakker vi om vold for voldens egen skyld: Underholdningsvold.
Og her, min venn, blir det ikke utmyntet i små doser, eller vises indirekte, her er volden filmens vesen og overordende mål, selve dens maskineri.
Vi er i et sted, rent tidsmessig, i fremtiden. Kriminaliteten herjer i storbyene, vi befinner oss i en form for urbant barbari. Det er opprettet et slags terrorpoliti, kalt Dommerne. De er alltid beredt til aksjon. I en stor bydel regjerer en kvinne ved navn Ma Ma. Og kort fortalt: Da Dommerne rykker inn i hennes territorium på grunn av flere drap, erklærer hun kompromissløs krig. Deretter: Maskinmessig, massiv, makaber, maltrakterende, monoton megavold.
Karl Urban er hele tiden iført en diger hjelm, han viser kun en gretten munn der han utspytter replikker som om han tygger stål. Lena Headey som bandelederen Ma Ma husker vi best fra Hans Petter Molands film "Aberdeen".
Det kan skyldes både det ene og det andre og litt til, men iblant fortoner 3D-effektene seg svakt i ubalanse.