• KILDEN TEATER— OG KONSERTHUS

  • Dirigent: Marin Allsop

  • Klaver: Paul Lewis

  • PROGRAM: Christopher Rouse (f.1949) Rapture (2000) Igor Stravinsky (1882-1971) Symfoni i tre satser (1942-1945) Ludvig van Beethoven (1770-1827) Konsert nr.5 for klaver og orkester i Ess-dur, op.73 (1809), ’Keiserkonserten’

Det er ikke ofte et orkester får applaus allerede ved den første musikers inntreden på scenen, men det er heller ikke hver dag man får et slikt gjestespill. Det ble merkbart trangere på scenen enn det vi er vant til takket være Oslofilharmoniens størrelse.

Christopher Rouse sitt verk ’Ekstase’ krever enorm rytmisk og samspillmessig kontroll for å trollbinde salen i åpningen. Drømmene ble skapt i blåsernes og harpenes utsøkte soli mot et bakteppe av tykk, deilig avbalansert strykerklang. Allsop utstrålte enorm energi med krystallklar autoritet, og ved slutten ble hennes ledelse nærmest en dans. Selve tittelen på verket fordrer til at publikummet også skal oppleve ekstase, og slik ble tilfellet.

Stravinskys symfoni ble, tror jeg, lettere for de fleste å fordøye på grunn av sitt programmatiske og krigaktige innhold. Bildene som flimrer forbi på netthinnen ble styrt av et enormt utagerende rytmisk driv. Andre satsen ble mye mildere og samtidig mer dyster i sitt uttrykk, likevel delikat, smektende og optimistisk i karakter.

Tredjesatsen fikk en passende narrende tolkning i Allsops hender. Uten noen form for mildhet åpnet Beethovens mektige ’Keiserkonsert’, de første taktene heller mer eksplosive enn pompøse. Nok en gang ble det viet enorm oppmerksomhet til de rytmiske figurene hele veien, mens hovedinntrykket fra første satsen var de uttrykksmessige graderinger fra det perkussive klaverspillet gjenspeilet i orkesterets perfekt tilpasset akkompagnement ned til det mest velsmurte legato pianissimi.

Andre satsen fikk en følsom klarhet som var til tider naken , dog med en godt tilpasset kontrast til overgangen til den livlige tredjesatsen. Lewis spiller med en ’attack’ uten overdrevet armvekt som gir assosiasjoner til fremførelser på tidstypiske flygler, dog uten å være brutal. Men han sier ikke nei takk til det moderne flyglets rike etterklangstid og utnytter denne til fulle i nesten overdrevet fremheving av det melodiske. I likhet med verkets tilnavn fikk verket en oppspilt og majestetisk fremføring uten pompøsitet.

Balansen både innad i orkesteret og med solisten var perfekt og det visste publikummet å sette pris på. Stående og velfortjent applaus lot ikke vente på seg og ekstranummeret ’Ungarsk melodi’ av Schubert fulgte. Vi takker for besøket!