Et koselig og trivelig TV-konsept. Vi får møte artistene på deres egne premisser. Vi får vite mer om dem, og det er spennende og fornøyelig å høre hvordan de tolker hverandres låter. Men dette fungerer best på TV.
I sin tredje sesong har «Hver gang vi møtes opplevd» synkende seertall. Det skyldes nok først og fremst at noen av artistene som er med i år ikke akkurat er blant de mest kjente og folkekjære. På en CD-plate som er fylt til randen med 78 minutter med 24 låter blir det enda mer tydelig at mye av dette ikke er særlig spennende.
Noen gullkorn fins , og mange av dem er det Lars Lillo-Stenberg som leverer. Han gjør om Bel Canto sin «Rumour» til norsk på en stilig måte, og gir også Rybaks «Fairytale» en ny dimensjon ved å synge den med norsk tekst.
Anneli Drecker får fram noe nytt i Dance With A Strangers ved å bruke morsmålet på «Lang desember natt». I den andre enden av skalaen framstår Sigvart Dagslands sin versjon av «Everyone Needs A Friend» som en kjedelig plankekjøring uten at sjel og musikkhjerte er til stede.
Ujevnt, med andre ord . Og litt rotete. Se heller på TV. Det er to runder igjen.
