SYMFONISK METAL
Abrahadabra. (Nuclear Blast/Warner)
Hvordan vil blodfansen til Dimmu Borgir takle dette? Hmmm! Ikke godt å si. «Abrahadabra» er metal koblet med symfoniske sprell fra Kringkastingsorkesteret og Schola Cantorum Choir. Stilmessig er dette en milepel.
Uttrykket er monumentalt, storslått og episk. Vokalist Shagrath vræler ut sin hardcorevokal med et messende og velspillende symfoniorkester bak seg. Det er nesten slik at man må gispe og sjekke om pulsen og pusten er som den skal.
Gitaristene Silenoz og Galder veksler mellom å spille hissige metallriff og symfoniske bevegelser med sin gitar. To av de faste medlemmene til Dimmu Borgir, Mustis og Vortex, er ikke med på dette albumet, som er bandets niende.
Med forgjengeren «In Sorte Diaboli» ble Dimmu Borgir et band for massene. De solgte til gull, og toppet salgslistene. Det kommer de til å gjøre denne gangen også.
«Abrahadabra» er en tittel hentet fra den egyptiske «The book of law» fra 1904. Her bryter Dimmu Borgir reglene for hva som er lov å gjøre som metallband. Men dette bandet har vært banebrytende før, og vil komme til å være det igjen.
Denne mektige musikkpakken på rundt tre kvarter er mektig, mystisk og episk. Noen av låtene kunne ha passet inn i en fantasyfilm. For dette høres nesten uvirkelig ut. Det er pompøst og pretensiøst. Her er et vell av smektende og stilige overganger og broer.
«Abrahadabra» er til å bli svett og sliten av. Albumet blir likevel fort en god venn. Av og til er det de beste vennene som gjør deg sliten. På en behagelig måte.