Action/drama
USA 2011
Regi: Rupert Wyatt
Manus: Rick Jaffa, Amanda Silver
Skuespillere: James Franco, Freida Pinto, John Lithgow, Andy Serkis
Egnethet: Ungdom/voksen
Opprinnelig er «Apenes planet» en roman, skrevet av franskmannen Pierre Boulle, utgitt i 1963. Boulle er for øvrig forfatteren av en enda mer berømte roman, «Broen over Kwai», også den filmatisert.
Franklin J. Schaffer laget i 1968 en film som trykket atskillig mer på det spektakulære actiontilsnittet enn hva boken gjør, romanen er faktisk mer nøktern og sannsynligvis mer ment som satire enn som actiondrama innen science fiction–genren. I 2001 skapte den fantasifrodige og lett surrealistiske regissøren Tim Burton sin variant.
En parentes her: Det er til sammen laget hele nitten (!) filmer over temaet, deriblant tv–produksjoner, som «Flukten fra Apenes planet», via «Tilbake til Apenes planet» og «Farvel til Apenes planet» til softpornofilmen «Planet of Erotic Ape».
Umiddelbart virker det søkt å lage prologen til «Apenes planet», som denne filmen egentlig er. Men, vel, i Hollywood er ikke alltid alt logisk, hvis det kan øke bankkontoen hos produsentene.
James Franco («127 timer») spiller en nevrobiolog som oppdrar en sjimpanse i sitt eget hjem. Han arbeider med en kur mot Alzheimers, i så måte er biologens egen far er på vei inn i demensmørket. James Francos skikkelse sprøyter et virus inn i apers hjerne, noe som ad litt omveier bevirker at denne sjimpanse, kalt Caesar, utvikler seg i superintelligent retning. Til sjimpanse å være, vel å merke. Det bærer, etter hvert, ikke helt greit av sted. Noe som resulterer i at Caesar plasseres i en fasilitet hvor han skal trenes i å omgås andre av apeslekten. Og se: Han velger sine egne, han blir til og med en leder av dem. Og det kommer til et opprør.
Aspektet med stoffet som skal kurere Alzheimers, makter vi ikke å ta helt alvorlig. Selve actiondramaet derimot, er utført med stor kompetanse, store linjer og store armbevegelser. Og sjimpansen Caesar spilles av Andy Serkis, til–koblet motion capture–teknikk. Han gir Caesar en både gripende og rørende «apelighet». Deri ligger filmens dypeste tiltrekning. Og, husker du, Andy Serkis spilte Gollum i «Ringenes herre».