ahaPlatecover.jpg

Mange av oss lo litt, trakk på skuldrene og ristet på hodet da a-ha i vinter annonserte sitt comeback. Ingen grunn til å le lenger nå, for «Cast In Steel» er et ålreit album. La oss gå fire og et halvt år tilbake i tid, til desember 2010. Den lange avskjedsturneen kalt «Ending On a High Note» er ved veis ende; i Oslo spektrum. Året før ga trioen ut det hederlige albumet, «Foot of The Mountain». A-ha fortalte oss at dette var deres siste utgivelse, bortsett fra en liveutgivelse fra avskjedsturneen.

La oss gå 30 år tilbake i tid. Låten «Take On Me» går til topps på stort sett alle lister verden over. Dette er rammen rundt a-ha sin lange suksesshistorie, og de klarte altså ikke holde seg i mange år før de ble fristet til å komme tilbake. Den største fristelsen var nok tilbudet om å opptre på gigantiske Rock in Rio, der de skal gjøre konsert senere denne måneden. Neste år legger de ut på en omfattende verdensturné.

Bankkontoen skal fylles nok en gang. Det er lett å tenke sell-out og kynisme proppet full av kommersielle tanker når det gjelder dette comebacket, og det er nok en del av historien. De tre har ikke engang møttes i studio sammen under plateinnspillingen, og Morten Harket og Paal Waaktaar-Savoy holdt på lenge med innspilling og sangskriving uten at Magne Furuholmen visste om det.

Men nå er de altså gjenforent, og hadde dette vært et svakt og dårlig album, ville vi ha ledd enda høyere denne gangen. Men plata er helt ålreit. Spesielt de fem første låtene.

a-ha begynner med tittelkuttet. En fin poplåt. Det tar bare noen sekunder før du hører hvem det er, og det forteller mye om hvilken sterk signatur de har, og om soundet de har skapt, og som de er så alene om. Morten Harket synger like bra som han gjort i alle disse årene, og vi får den samme fine popflyten med den orkestrerte, pyntelige og litt svulstige «Under The Makeup».

Det fortsetter omtrent like bra med «The Wake», før vi får en litt kjappere sak med «Forest Fire». Sistnevnte går litt i sporene etter «Take On Me». Kjapp, fin, synthbasert og fengende. «Forest Fire» kan godt bli neste single. «Objects In The Mirror» er nesten like fengende, før vi får en av de svakeste og mest stillestående låtene, nemlig «Door Ajar».

Balladen «Livng At The End of The World» får meg til å tenke på The Moody Blues, smekkert og vakkert, drømmende og symfonisk. Deretter kommer det et og annet spor som gjør at lytteopplevelsen faller en smule. Men avslutningen er fin med balladen, «Goodbye Thompson».

Da har vi fått 12 låter som tikker inn på rundt 49 minutter. Her er ingen store overraskelser. Hvorfor skulle det være det? A-ha er a-ha. «Cast In Steel» er i alle fall bra nok til at vi ikke behøver å le av deres tredje comeback.