«World Of Music»
Solister: Hanne Krogh, Marianne Antonsen, Helene Bøksle, Thomas Ruud og Kristian Krokslett
Band: Stein Austrud, Tarjei Nysted, Bernt Rune Stray og Kristian Tybakken
Dans: Rikke Westerlund Lie
Smekkfullt hus i Kildens store konsertsal var det torsdag kveld, med en forbausende tilårskommen forsamling. Men det forhindret ikke at kontakten mellom scene og sal var av beste sort. Artistene, fem fremragende sangere, et dyktig og rutinert band, en flott danserinne og mannskoret Gaasehud, de gav alt i mer enn to timer og ble behørig bejublet da siste tone svant hen.
Prosjektet er Hanne Kroghs. Hennes idé har vært å samle et knippe førsteklasses artister og sammen med dem velge sanger som betyr noe for både den enkelte og for mange. Derfor tittelen World of Music — musikkens verden, eller en verden av musikk. «Musikken gjør oss mer mottakelige for livet» sier hun innledningsvis, og da har vi allerede blitt kilt litt i ørene av Tonerna av Sjøberg og en anelse Deilig er jorden. Det er mye ro og langsom stemning til å begynne med i konserten. Men så brytes meditasjonen av heftige danserytmer, en overflod av trommer og et fossefall av lyd. Etter to timer kan man bare konstatere at det ble en veldig variert konsert, og det ble lykkelige møter med fantastiske sangere, og ikke å forglemme en ypperlig danser. Og et band som, tross sine kvaliteter, noen ganger ble alt for overeksponert i lydbildet. Rett som det er ble det umulig å oppfatte teksten, enten solisten nå het Antonsen eller Bøksle.
Det var mange høydepunkt denne kvelden. Det absolutt viktigste for meg var Marianne Antonsen i Gabriellas song, og det skyldes mest måten hun sang den på, men også introduksjonen hun gav. Den var dypt personlig og ærlig, og det var neppe et menneske i salen som ikke ble berørt av dette. Før det hadde vi blitt forført, nok en gang, av Rolf Løvlands You raise me up, og av Amazing Grace. Bring him home fra Les Miserables ble en selvsagt suksess, Helene Bøksle fortryllet oss med sin hyllest til havet og Thomas Ruud tok pusten fra oss med Nessun dorma. Og til slutt fikk vi jo noen takter fra den uovervinnelige You’ll never walk alone. Vi kunne godt fått hele. Men vi fikk Hanne Krogh med Erik Byes vidunderlige dikt om Vårherres klinkekule. Så egentlig hadde vi fått det viktigste.