Om denne boka er det ikke annet å si at den er fantastisk. Gripende. Det skyldes minst historien i romanen, og mest selve måten Roy Jacobsen har fortalt den på. Han har en fantastisk historie å fortelle, ja, men den kunne lett ha blitt noe graps av sentimentalitet i en annen forfatters hender. Hos Jacobsen er den blitt til stor, stor kunst. Hemmeligheten er den filmatiske fortellermåten som lader historien med sprengkraft. Det Jacobsen ikke forteller med ord, tegnes desto sterkere gjennom skildringer av handlinger.
Boka er lagt til krigsåret 1944 et sted i Nordland. Vi treffer Ingrid Barrøy på 35 år som bor alene på ei øy med samme navn, drøyt halvannen times rotur fra fastlandet; så langt unna at land ikke sees, og Ingrid må beregne avdrift og strømforhold for ikke å havne i åpent hav. Hun er det som kalles «et grepa kvinfolk» som kan hanskes med storm, båter og fiske. Og ikke minst med å være alene. Vi blir sjeldent åpent fortalt hva Ingrid tenker, men forstår det gjennom det hun gjør. Det er som om forfatteren stiller opp et kamera uten lydopptak som fanger opp det Ingrid foretar seg. Det sies riktignok noe innimellom, men det er det ordløse som bærer.
Forfatteren lar oss først bli kjent med Ingrid, som ser ut til å belage seg på et liv alene på øya i havgapet. Så dukker det opp noe rart i fjæra; dotter av treull. Så noen klær. Det sitter tett med sjøfugl og hakker på noen skjær som Ingrid vet ikke fins, og det en tid før det går opp for henne hva hun ser. Døde folk. Blant dem fins en halvdød, som Ingrid pleier tilbake til livet.
Ingrid mater ham som et spedbarn, vasker ham og lapper ham sammen med nål og tråd. Mellom dem blir det så godt som ordløst, i og med at de ikke forstår hverandres språk. Det går som det må mellom dem, og «det lignet en følelse av at hun ikke manglet noe som helst».
I neste bolk avslører forfatteren, gjerne midt i en setning, hvordan Ingrid gradvis får tilbake hukommelsen etter grov vold, utført av hvem? Og hva har de gjort med henne? Resten handler om hvordan det går i krigens siste dager og kort deretter når folkene igjen dukker opp og skal bringe normaliteten tilbake til Ingrid som står der bredbeint og takler alt. Også en voksende mage.