SENSOMMERDANSEN

IRLAND 1999

Regi: Pat O'Connor

Manus: Frank McGuiness etter et teaterstykke av Brian Friel

Produsent: Noel Pearson

Skuespillere: Meryl Streep. Michael Gambon. Catherine McCormack. Kathe Burke. Brid Brennan. Sophie Thompson. Rhys Ifans. Dette dramaet, skrevet og spilt med sordin, baserer seg på et skuespill av den i Irland meget anerkjente Brian Friel. Stykket baserer seg på deler av livet til hans mor og hennes søstre. Stedet er er Donegal på Irlands vestkant, året er 1936. Vi møter fem søstre og en nettopp hjemvendt bror. Hjemvendt fra misjonsmarken i Afrika, sies det. De fem søstrene er fem livsfølelser, fem livsoppfatninger. Den strenge, livsfornektende Kate, som ser selve Livet som en lang åker som presist skal fylles med plikter. Maggie, den rappkjeftede, selvironiske, robuste, praktiske, som til sist er den som eier den største styrken. Agnes, sliteren, som iblant gjør opprør ovenfor Kate. Rose, den enfoldige. Og Christina, den unge, livsfyrige og ukonvensjonelle. Det er hennes illegitime sønn som er filmens forteller. Alle søstrene har sine savn, sine drømmer, men de er lenket til sine daglige gjøremål. Og til hverandre. De fungerer nærmest som både nøkkel og nøkkelhull, alle sammen, overfor hverandre. Og ja: Den hjemvendte broren. Nervesvekket, drømmende, upraktisk, en elskelig sjel som har intelligensen i behold, men som har ramlet utenfor livet. Denne sommeren er den siste i harmoni, i trygghet, i all sin materielle armod. Da de mister sitt praktiske livsgrunnlag, Kate sin lærerinnejobb, Agnes og Rose deres arbeid som strikkersker, løsner hele grepet om tilværelsen. Familien oppløses, det meste endres. Og denne sommeren føles for Christinas sønn som de alle var svaner som svømte på elven ovenfor Niagara-fossen. Det er en myk film. En film som gir portretter malt med duse penselstrøk, i en rytme så fin som harpespill. Atmosfæren, tonen, vemodsfølelsen, skikkelsene, minner om den russiske skuespillforfatteren Anton Tsjekov ("Tre søstre", "Måken", "Onkel Vanja"), tilrettelagt for Irland i mellomkrigsårene. Men aldri hadde dette blitt en så varmt inntagende film, hvis ikke skuespillerne hadde vært av en slik fornem klasse som de er. Alle er de britiske skuespillere, flere kjent fra teateret, bortsett fra Meryl Streep, som er hentet fra USA. Og hun gjør sine ting på en detaljsikker glimrende måte, som alltid ellers, og den irske dialekten føles like ekte som gresset på jordene. Men den skuespilleren som inngir en dette lille, hellige gispet, er Michael Gambon (bl.a. "The Singing Detective"). Hans kroppsspråk, hans blanding av nedtøflet uryddighet og øyeblikk av klokhet og klarhet, er stor skuespillkunst. La meg si det slik: Du blir stille i hodet når du opplever Michael Cambon på sitt beste. Sum: Du blir stille i hodet når du tenker på denne filmen, også.