KRISTIANSAND: Et unikt lokalhistorisk prosjekt fortsetter. Det gjelder bøkene om rusleturer på Lund.To bøker i denne serien er allerede gitt ut, og i disse dager foreligger bok nummer tre, laget av museumsdirektør Jan Henrik Munksgaard og lærerekteparet Inger Johanne og Knut Mæsel. Den heter Rusleturer på Valhalla og Kongsgård, og ideen er den samme — her beskrives fire forslag til turer man kan ta i bydelen, og forfatterne forteller sine historier om det man da passerer, om bygninger og mennesker som har bodd eller arbeidet der. Mange intervjuer er foretatt, ut av dette er det blitt mange spennende og kuriøse fortellinger. Dessuten inneholder bøkene et vell av bilder, helt fra fotografiets barndom og fram til nåtiden. Bildene er hentet både fra de kjente samlingene som eksisterer, blant annet fra arkivet etter dagbladet Sørlandets pressefotograf Geir Vraa, og fra privatpersoner som har funnet dem fram i forbindelse med intervjuene. Den gamle kongsgården

Som i de to forrige bøkene innleder historikeren Munksgaard med en oversikt over området helt fra 1600-tallet. Og denne gang kan vi lese om kongsgården. For en gang var det faktisk en kongsgård i Kongsgård-området.Det var i løpet av sommeren 1635 at Christian Quart ville ha et nytt administrativt sete for hele Agder. Oddernes ble valgt, og jordene til gårdene Møglestu, Odde og Ellesi skulle utgjøre den nye kongsgårdens landområder. Det nye gårdsanlegget ble plassert på en ubebygd mark like sør for Prestebekkens utløp i Topdalsfjorden, og kongen ga anlegget navnet Oddernes kongsgård. Bygningene på kongsgården ble satt opp i 1636 og 1637. Men tidene forandret seg raskt, og kongsgården fikk liten betydning som administrasjonssenter. I 1668 ble den solgt til kommandanten på Fredriksholm festning, men etter videre salg havnet den igjen på kongens hender. Da Kristiansand ble stiftstad i 1682, ble biskopens og stiftamtmannens residensby flyttet fra Stavanger til Kristiansand, og for at de to embetsmennene skulle få noen ekstra inntekter, overlot kong Christian V kongsgården til dem. Stiftsamtmannen fikk områdene sør for Prestebekken og biskopen området nord for Prestebekken. Denne delingen ble holdt i mer enn hundre år. Navn som Bispegra stammer fra den tiden, og det betyr «biskopens åker».I 1752 var kongsgårdens dager talte, de forfalne husene ble revet. Biskopens del av kongsgården ble bortfestet til kjøpmann Niels Wahl i 1799. Og det var denne biskopens del av Kongsgården nord for Prestebekken som senere ble delt og fikk navnene Øvre og Nedre Kongsgård.Wahl? Jo, det var mannen som i dag er mest kjent for å ha gitt navnet til bydelen Valhalla. Og i boken skriver Munksgaard at både Wahl, Robert Major, Niels Moe og andre velhavende kristiansandere bygget mønstergårder hvor nye maskiner og redskaper ble benyttet, slik at bøndene i distriktet hurtigere kunne ta i bruk nyvinningene i jordbruket. Østerveien og Solbygg

En av bokens rusleturer starter ved eiendommen Solborg (Solberg) i krysset Østerveien /Kongsgård Allé, og denne spesielle eiendommens historie blir utførlig beskrevet. Over gaten lå i mange år brødrene Eides butikk, den som ble annonsert som Kristiansands første supermarked i 1962. Derfra rusler man til arkitekt Thilo Schoders berømte og beundrede Solbygg. Like etter krigen ble byggingen satt i gang med Anders Kruse Smith som hovedentreprenør og med en viss dyktig snekkerformann, Trygve Dale, med på laget.Dette arbeidet var ganske så strevsomt. Slik beskrives det i boken:«Først måtte garasjen som skulle ligge under boligkomplekset, graves ut. Det fantes nesten ikke gravemaskiner, så det meste av arbeidet måtte utføres for hånd. Petter Løvaas hadde lastebilene. De ble kjørt ned i tomta, og der stod arbeiderne med spader og lesset på bilene. Ble det frost under gravingen, ble det boret små huller som ble fylt med mindre sprengladninger for å gjøre jobben lettere. Sanden som ble tatt ut, var så fin at den kunne brukes til støyping av bygget. Murstein ble importrert fra Fredrikstad, mens kalken kom fra Ryen i Tveit. Kalken ble lesket ut i en dyp grop, og så bar håndtlangerne mørtelen og steinene opp i stillasene, der murerne overtok. Det var et hardt og tungt arbeid. Men det var godt betalt. Timelønnen var hele 3 kroner og 46 øre.»Leserne blir også minnet om at i 1930 ble det etablert radiostasjon mellom St. Olavs vei og Kirkeveien. Dagens godt voksne lundsboere husker ennå de 45 meter høye radiomastene der som ble demontert i begynnelsen av 1950-årene. Såpefabrikker og garveri

Det har vært en del industri i denne delen av Lund gjennom tidene. Forfatterne tar oss med både til Freyasdal sepefabrikk i Kjempegravene, en av seks såpefabrikker i Kristiansand i mellomkrigstiden, og til Kongsgård Garveri. Rett over veien for garveriet lå for øvrig den gamle kongsgården.De forskjellige rusleturene utgjør til sammen en utrolig rik minnebok for Lund-veteraner. Her blir søppeltømmingen i Kongsgårdbukta beskrevet, og planene om flyplass på Kongsgårdjordene som ble stoppet i siste liten.Sjøflyhavn var det imidlertid i Kongsgårdbukta i flere år. I 1934 startet Widerøe sjøflyrute Oslo-Haugesund med mellomlanding i Kristiansand. Men skikkelig fart over det ble det først i 1935 da Det Norske Luftfartselskap åpnet ny rute Oslo-Bergen-Stavanger. Daglig var de store Junkersflyene «Najaden» og «Havørn» å se i Kongsgårdbukta, leser vi. Rusleturene går videre mot Oddernes kirke og Gimlemoen, til Jegersberg, og med et vell av interessante detaljopplysninger fra skiftende tider. Blant annet om barnehjemmet Ebenezer som først ble avviklet rundt 1950. Til slutt ender turene omtrent der de startet, langs Østerveien ned mot Rundingen. Mennesker på Lund

Et enormt antall personer fra fjern og nær fortid finner vi på de mange bildene i boken. Her er arbeidsstokken ved fabrikkene, diverse fotballag, soldater på Gimlemoen i 1905 og fanger i «russerleiren» i 1945, Samemisjonens barneforening inne i Lund bedehus i 1937 og klassebilder fra IHA (den interkommunale høyere allmennskolen) på 1960-tallet. Til og med et bilde av Sverre «Svarten» Hansteen, han som på 1950- og 60-tallet ble kalt «hverdagsdikteren», er med. Forfatterne presiserer at boken ikke gir noen fullstendig historisk beskrivelse av bebyggelsen på Valhalla og Kongsgård. Det er et utvalg, og i stor grad er det de gamle bildene som har styrt utvelgelsen, skriver de litt sånn beskjedent.Vi lesere kan ta litt hardere i og takke for at de har laget en lokalhistorisk kjempefest.