Merethe Lindstrøm:
Jeg kjenner dette huset
Noveller
Aschehoug 1999 Merethe Lindstrøms femte novellesamling, "Jeg kjenner dette huset", er på sitt beste dokumentasjon god nok på at hun er en av våre mest betydningsfulle yngre novellister. Også som romanforfatter har hun fått god mottakelse. For "Steinsamlere" (1996) fikk hun både pris og stipend.
Det som særpreger tekstene hennes, er blant annet forsøket på å inkorporere barndomsopplevelser i den voksne erfaringsverdenen. Ofte er det snakk om ganske trivielle opplevelser som på et eller annet vis har fått signifikant betydning. Vi møter gjerne en jeg-forteller som oppsøker steder opplevelsen kan knyttes til — eller som opplever at tidligere hendelser dukker opp i drømmene. Beretningene er stort sett holdt i en kjølig, nedtonet, avdramatisert stil der tankereferatet dominerer. Mange av novellene er uten replikkveksling. Dette gjør at stemninger som i og for seg kan oppfattes som nokså depresjonsfremkallende befris for forstyrrende sentimentalitet. "Jeg kjenner dette huset" er en noe ujevn novellesamling. Av og til synes jeg den konkrete opplevelsesbeskrivelsen som danner utgangspunktet blir for dominerende i forhold til det jeg oppfatter som novellens hovedanliggende - som for eksempel i innledningsteksten "Heroin". Men på sitt beste nærmer Lindstrøm seg Kjell Askildsens format. "Nede i kjelleren" er etter min mening den aller beste. En besettende beskrivelse av noe så trivielt som det å rydde en kjeller og et høyst ubehagelig møte med det fortrengte. Fortalt i et lakonisk "nullpunkt"-språk som i hvert fall jeg nesten motstandsløst blir suget inn i. Korte, men pregnante setninger. Fortettet språk. Store rom i underteksten. Glimrende! Oddbjørn Johannessen