KRISTIANSAND: Det forteller noe om at byens og landsdelens orkester etter hvert har fått et stort og trofast publikum. Det forteller også noe om at kveldens program oppfattes som populært, og at den berømte cellisten Frans Helmerson er en musiker mange finner det verd å lytte til når han faktisk er her og opptrer. Mange kjenner ham både fra tidligere besøk og fra radio— og TV-konserter og plateinnspillinger. «Eine kleine Nachtmusik» av Mozart er alltid en publikumstreffer, så også denne gang. Som konsertåpning har verket også den egenskap at det stemmer til fest og forventning. Helmerson valgte en svært pågående tolkning i sin ledelse av orkesteret, og musikerne fulgte opp med herlig driv. Så kan en vel innvende at det ble driv i meste laget i sistesatsen, men festmusikk var det og festmusikk ble det. Mozarts samtidige, italieneren Luigi Boccherini, er en komponist som fra å være musikkteoretikernes yndling er i ferd med å innta plassen også som publikumsfavoritt. Hans cellokonsert i B-dur fikk denne kvelden en fremførelse som viste storheten hos komponisten. Det er sterke romantiske drag over Boccherinis cellokonsert, til tross for at den er skrevet lenge før den epoken vi kaller romantikken, og hans samtidige nord for alpene, i Wien, var klassisister i bunn og grunn. Helmerson tok fatt i nettopp det romantiske ved musikken, tok følelsene ut og serverte dem i cellotoner så vakre som en drøm. Det ble en fremførelse som var mer preget av musikantisk glede og livsutfoldelse enn minutiøs korrekthet, og det opplevdes som riktig og godt at det nettopp ble slik. Så ble da også konstrasten enorm i det Frans Helmerson gav en sats fra en av Bachs solo cello-suiter som ekstranummer.Fra det forrykende og langt på vei romantiske bar det rett inn i kontemplativ og opphøyd ro og verdighet i Bach-satsen. Det var en varm og dypfølt kvittering for like varm og overstrømmende applaus fra publikum til solisten. Konsertens siste verk var en bearbeidelse for strykeorkester av Johannes Brahms Strykekvintett i G-dur, op. 111. Det blir noe annet enn en strykekvintett i klang og uttrykk når et helt orkester spiller opp. Men Brahms kammermusikk er så stort og bredt tenkt og gjennomført, at det fyldigere klangbildet fullt ut forsvarer sin rett. Det er enormt rik musikk, krevende å spille og krevende å følge med i. Men også her opplevde publikum et orkester i medrivende spill ledet med intens inspirasjon. Jeg tror faktisk denne måten å presentere kammermusikkens storverker på - det er ikke første gang vi hører kvartetter eller liknende i fullformat for strykeorkester - er meget hensiktsmessig overfor et publikum som ikke er alt for vant til de små kammerensembler. En kommentar til konserthus-situasjonen er nesten ikke til å unngå i denne sammenheng. Fullsatt sal i Musikkens Hus er gledelig. Samtidig viser det husets begrensninger. Her mangler fullstendig publikumsarealer utenom selve salen. Så virrer man litt mellom benkeradene i pausen, og benytter anledningen til å beundre Høgskolen i Agders ytterst triste, gulnende og visnende bjerkefikener i potte på podiet, en masse rot i de bakre hjørner, et gardin som visstnok ikke kan trekkes for, kort sagt den komplette likegyldighet for estetikken i det små. Vel kom vi for musikken. Men vi har da andre sanser ogsåKonsertKristiansand KammerorkesterSolist og dirigent: Frans HelmersonSigurd Lie-salen, Musikkens HusKristiansand