En føler seg strekt fristet til å la de to ovenstående setningene være hele anmeldelsen. Men, ålreit, vi skal strekke oss noe lenger.Filmen bygger på en bok av Beverly Donofrio, visstnok en form for selvbiografi i romanform. Den forteller om Beverly fra en liten by i USA et steds. Hun har et skrivetalent, men får aldri tid og anledning til å utvikle det, til å la det få en form, en mening, et mål. Hun blir nemlig gravid som femtenåring. Hun blir gravid med et viljesløst individ, helt uten oppdrift.Nå er det bare dette: Beverly er et egosentrisk skrik av en drittsekk. Det kan mange av oss være når vi er femten. Men hun forandrer seg ikke, selv om hun tyve år senere slenger kjekt med håret og går i adskillig stiligere klær enn hun gjorde da hun var femten.I dette ligger en stor del av det kjedsommelige ved filmen. Det finnes ingen utvikling, bortsett fra at alle personene blir eldre. Noe av det virkelig stimulerende ved å se film, ved å lese romaner, er utviklingen hos mennesker. Beverly Donofrio er den samme drittsekken hele tiden. Hun tror at verden er konstruert for henne, og at en av konstruktørene har gjort en feil. Derfor skal han skjelles huden full. Og derfor blir opplevelsen av henne lammende kjedelig.I tillegg er regien like upersonlig som en Kiwikalender, selv om den er ryddig nok. I tillegg er Drew Barrymore en skuespiller uten dybder. Det er ingen store resonans i henne, hun makter ikke helt å gi oss en karakter. Dette er ikke en romanse eller en komedie, der skuespilleri krever helt andre ytelser av en skuespiller enn å gi en karakter. Riktignok er karakteren her monoton, men det kreves likevel mer enn hva som ble krevd av henne i for eksempel «Bryllupssangeren», der hun gjorde en flott figur.
Dette vil vi helst glemme. Fort!MENNENE I MITT LIV
USA 2001
Regi: Penny Marshall etter en bok av Beverly Donofrio.
Skuespillere: Drew Barrymore. Steve Zahn. Lorraine Bracco. James Woods. Peter Facinelli.