Dette er et drama, men filmen besitter også et pust av tidligere tiders stemningstunge, amorøse, desperat/melankolske franske filmer, og samtidig med fine tråder til den gamle filmatiske vismannen Alfred Hitchcock. I fokus er en sykdomsherjet kvinne (Catherine Deneuve), i løpet av filmens første del blir hun enke. Og så dreier det seg om diamanter. Alle impliserte svømmer rundt i Europas diamantindustri. De er grådige, de er kyniske, men iblant må de late som om de også er moralske. Later de ikke som det, fryser de seg ut av "det gode forretningsliv". Den nyskilte enke prøver å selge visse diamanter hun i sin tid tilsnek seg gjennom en dunkel transaksjon. I den forbindelse: Nye forbindelser oppstår, gammel splid og sjalusi antennes, og en gammel, durkdreven elsker/forretningsforbindelse dukker opp som et skjelett fra skapet. Det er en spennende film, tross sin mangel på actionpreget fremdrift, og en meget sofistikert film. Både i atmosfæren, i tonen og i de håndverksmessige regigrepene. Riktignok dveler filmen vel mye ved Emanuelle Seigners kroppslige fortrinn, men akkurat det gjør oss ingenting. Når en skuespiller har en slik sval forståelse for hva hun skal gjøre og for hva hun ikke skal gjøre, og i tillegg har øyne som snøkrystaller tilkoblet varme, gjør det oss absolutt ingenting. Og Cathrine Deneuve er stadig den formsikre, detaljbevisste og underspillende skuespiller hun alltid har vært. Hun besitter også denne særegne, istappaktige elegansen, selv om hun har fått de første runde og dødvektaktige trekk, nå. Sofistikert, i ett og alt.