KRISTIANSAND: — Du er det beste mennesket jeg har møtt, sier Tom Arvid Sørensen begeistret til Wenche Foss (88).

Han, som i årevis har slitt med angst og depresjon, tok impulsivt kontakt med riksdivaen da hun gikk tur mellom snøfonnene i Wergelandsparken.

I korte trekk fortalte den hvithårete mannen sin triste livshistorie, og Wenche Foss svarte på Sørensens spontane henvendelse med å gi ham en varm klem og et knippe gode råd, som forhåpentligvis vil redusere smerten i hans liv.

Hun har erfaring for at folk ikke nøler med å ta kontakt når hun viser seg på gaten.

— Jeg føler det nesten som jeg er en skikkelse i en roman, sier hun uhøytidelig.

Hektisk døgn

Wenche Foss er i Kristiansand for å snakket om boka si, «Nærkontakt», som kom ut i fjor høst og består av dialoger mellom henne og Arne Næss om livet. Temaene som blir tatt opp er blant annet forelskelse og smerte, ærlighet og troskap.

I et hektiske døgn har hun bodd på Ernst, møtt lesere og signert boka. I går kveld møtte hun og forfatteren Petter Mejlænder et interessert publikum i Sørlandets Kunstmuseum, og mellom slagene tok hun seg tid til en spasertur arm i arm med Fædrelandsvennen i Wergelandsparken for å snakke om livet og døden. Men skrittene på delvis islagte grusganger, ble mest et møte med hverdagsmennesker - og en intens ettermiddagssol.

Tran

— Jeg regner med at en halvtime i sola tilsvarer like mye d-vitaminer som to spiseskjeer tran, påstår hun.

Wenche Foss kan absolutt ikke tåle smaken av tran, og hun er skeptisk til alle typer piller.

— Jeg sier nei til piller, men ja til promiller. Både røde og hvite, ler hun.

Og mens hun humørfylt forteller om sin pillefobi, avbrytes hun brått:

— Kan vi få ta et bilde, spør Amalie Moseidjord og Marlene Limm, som har kretset rundt skuespiller-divaen i noen sekunder.

Og Wenche Foss lar seg villig fotografere i to omganger, først sammen med Amalie og så sammen med Marlene. Men da hun oppdager at den ene av jentene holder en sigarett i handa, blir hun morsk i stemmen og sier skolemesteraktig at røyking er et tegn på usikre mennesker. Deretter holder hun et tre minutters engasjert foredrag om hvilken sentral rolle sigaretten hadde i filmopptakene som hun var med på i årene etter krigen. Hun viser med munn og håndbevegelser hvordan røykescenene ble filmet, men plutselig, rask som en vind, napper hun til seg sigaretten til Marlene og steder den bestemt til hvile i snøfonna.

Wergeland

— Beklager jenta mi, men du skal få en klem til erstatning, kvitrer divaen akkompagnert av iltre måker som kretser over parken.

Wenche Foss stopper foran Gustav Vigelands markante skulptur av Henrik Wergeland.

Hodet hennes er fullt av Ibsen.

— Jeg har større avstand til stoffet om Wergeland enn til Ibsen, men husker godt at jeg spilte en rolle i en film om Wergeland. Den ble ingen publikumssuksess, sier hun samtidig som hun siterer et par kjente strofer av dikterhøvdingen.

Og foran det sorte smijernsgjerdet som omkranser statuen, forteller hun om en dramatisk episode i sitt eget liv: For tre år siden spilte hun Ibsens kone, Susanna, i et stykke av Jon Fosse, og plutselig kunne hun ikke huske replikkene.

Begravelse

— Da sa jeg farvel både til scenen og sportsbilen min. Bilen kvittet jeg meg med for å blidgjøre sønnen min. Han var engstelig når jeg satt bak rattet, forteller hun.

Hun sier rett ut at hun ikke er redd for døden.

— Jeg spurte en gang tidligere biskop Gunnar Stålsett om han kunne ordne med begravelsen min. «Any time», svarte han.

Wenche Foss er en mester i å bruke humor til å sprenge bort alvoret.

— Jeg er redd jeg lever så lenge at ingen kommer i begravelsen min, fleiper hun.

Men i neste åndedrag forteller hun oppriktig at hun ønsker å leve så lenge som det er bruk for henne.

— Dagbladet spurte nylig om hva jeg tror Gud vil si når jeg melder meg til tjeneste i himmelen. Litt spøkefullt svarte jeg: Her er veldig fullt. Kan du ikke gå en runde til.

Blind mann

Wenche Foss forteller ærlig og direkte om sine følelser. Hun er skuespiller, men først og fremst et engasjert medmenneske. Det beviser hun med hvert skritt hun tar i Wergelandsparken.

Det går en blind mann med førerhund tvers gjennom parken med bestemte skritt.

— Det er et fantastisk syn. Se, nå stopper hunden og tisser. Jeg lurer på hvordan mannen har det, sier hun og holder ham under oppsyn til han forsvinner bak rådhuset.

— Hva med kjærligheten, Wenche Foss?

— Jeg har hatt mange intense forhold på scenen. Det har ofte ført til spekulasjoner om at jeg har vært heftig forelsket i mannlige motspillere, men slik har det ikke vært.

Forelsket i cap-gutt

Derimot var jeg veldig forelsket i en ung mann da jeg var 15 år. Han hadde en flott cap, og vi var så forelsket at vi gikk på hvert vårt fortau. Jeg ville definitivt gifte meg med ham. Men en dag hadde han byttet capsen med en bløt hatt, og dermed tok forelskelsen brått slutt, forteller hun om det som viste seg ikke å være den store forelskelsen.

Straks etter står hun og klemmer på Ingrid Johannessen.

— Har vi sett hverandre før, spør Wenche Foss høflig.

— Nei, jeg kjenner deg bare fra tv, svarer Ingrid Johannessen, som forteller at hun har drukket kaffe på Hotell Norge med en venninne, som hun ikke hadde sett på et par år.

— Det er viktig å holde kontakten med gamle venninner, formaner Wenche Foss vennlig.

På vei ut av parken, etter å ha gledet noen mennesker hun tilfeldig møtte, hører jeg henne sitere Bjørnstjerne Bjørnson: Alt som lever er underlagt kjærlighet.