I en kronikk i dagens Aftenposten skriver regissør Øystein Stene og manusforfatter Linda Gabrielsen om Bambieffekten, som har kinopremière 29. juli. De mener filmen bør skape debatt om hvordan selvmord og selvskadende adferd blir skildret innen kunstens verden.

Planlegger

I filmen møtes de to hovedrolleinnehaverne, spilt av Julia Schacht og Viktoria Winge, på nettet, hvor de sammen planlegger å begå selvmord. Stene og Gabrielsen skriver at Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging (NSSF), takket nei til å samarbeide med filmskaperne.

–Dette er en film som er tenkt vist til et ungt publikum, hvor det skulle legges opp til diskusjon og samtaler med ungdom i etterkant. Målet var å få til en dialog med dem som har dette som jobb om hvordan vi skulle snakke om filmen i det offentlige, sier Stene.

Faretruende

Underveis i filmen blir konkrete selvmordsmåter skildret, dette blir av NSSF oppfattet som faretruende.

Det synes Stene er merkelig. Han mener nemlig at selvmord i altfor stor grad blir skildret som poetisk og vakkert.

–Vår opplevelse er at kulturen i dag er breddfull av dette. Vår holdning er at smitteeffekten er vel så stor gjennom den vage, lett sentimentaliserende beskrivelsen av depresjon og selvmord, fritt uten motstand. Vi forsøker å se dette fra en annen vinkel. Ved å rive av den estetiske staffasjen og det poetiske sløret, mener vi å formidle dette mer virkelig, sier han.

Vakkert skildret

Han viser blant annet til filmen Norwegian Wood, hvor en mann begår selvmord med eksos i en bil. Her presenteres handlingen som opphøyd og rituell, hvor døden inntreffer som smertefri søvn. I Bambieffekten gjør Kristoffer Joner det samme, men her skildres alt det groteske som følger i kjølvannet av en slik handling. De to filmskaperne stiller spørsmål ved hvilken versjon som virker mest forebyggende med hensyn til smitteeffekt.

–For oss har det også vært viktig at filmen skulle få frem at et valg om å begå selvmord ikke bare handler om eget valg, men at det involverer ekstremt mange mennesker. Jeg tror derfor det vil være nyttig og avklarende med en debatt rundt dette temaet, sier Stene.

Advarer

Lars Mehlum, professor ved NSSF, er kritisk til å bruke filmen i skolesammenheng. Han avviser at de ikke ønsket dialog med filmskaperne, men filmen var allerede så godt som ferdig da de fikk den presentert.

–Jeg mener denne filmen ikke er egnet til å bruke i skolesammenheng, og det vil jeg fastholde hvis jeg blir spurt av skoler eller helsemyndigheter. Vi har gitt tilbakemeldinger til filmprodusentene om hvilke deler av filmen vi mener kan skape smitteeffekt, og det gjelder blant annet konkret omtale av selvmordsmetoder, sier Mehlum.

Han viser til studier i utlandet, som viser at skildringer av konkrete selvmordsmetoder, slik det gjøres i Bambieffekten, kan gi smitteeffekt.

–Jeg er ikke kritisk til at filmen er laget, men til måten det er gjort på, sier Mehlum.

Senteret blir jevnlig brukt som konsulenter av blant annet teatrene når selvmord er tema i et teaterstykke.

–Vi ønsker derfor ikke at altfor mange ungdommer skal se denne filmen, det finnes mange sårbare unge som vil kunne la seg påvirke. Samtidig er det riktig at også den romantiserende måten å beskrive et selvmord på kan ha smitteeffekt, men dessverre gir inngående skildringer samme effekt, sier Mehlum.