KRISTIANSAND : Trolig har ingen andre sunget så falskt og fryktelig i Carnegie Hall, som det Florence Foster Jenkins gjorde i oktober 1944. Den amerikanske operasangeren var fullstendig blottet for talent, men mente selv hun sang bedre enn de mest meritterte stjernene i sin samtid. Det ga henne kultstatus og en helt usedvanlig karriere. Når Hege Schøyen fredag og lørdag denne uka fremfører komedien "Nattens umusikalske dronning" i Kilden, er det Jenkins' liv og karriere hun portretterer.
— Hun var fullstendig uten selvinnsikt, og det er et karaktertrekk det er blitt laget mye god komedie av, sier Schøyen, som har hatt stor glede av å fremstille en kvinne som er så til de grader grepet av et talent som ikke fins.
— Det er helt topp. Jeg synger som ei kråke hver kveld. Ei kråke som selv tror hun synger kjempefint. Det er veldig gøy.
Troverdighet
Forestillingen har gått i over et år, men er aldri helt lik. For hovedrolleinnehaveren improviserer nye skrekkelige vokalprestasjoner hver gang,— Jeg har aldri bestemt på forhånd hvilke toner jeg skal synge falskt. Jeg har pugget sangene som de egentlig skal være, og så synger jeg dem litt "ut", for å si det sånn.
— For du kan jo synge, egentlig. Og det er kanskje en fordel?
— Ja, jeg tenker at det er bra å vite hvordan det er ment å være. Det har ingen hensikt bare å skråle, det ville aldri holdt et helt stykke. Klangen skal være i orden, men aldri på riktig sted. Jeg tror det gir mer troverdighet, forklarer hun.
Pianist
Schøyen forteller at hun vanligvis har store problemer med å komme gjennom komedier uten å bryte ut i latter. På dette stykket har hun imidlertid klart å holde masken.
— Det er første gang i mitt liv, tror jeg. Men jeg synes det er viktig at jeg holder meg alvorlig i galskapen. Jeg må være hundre prosent til stede i hennes skråsikkerhet, sier hun.
Historien om Jenkins blir fortalt gjennom pianisten som jobbet med henne i store deler av karrieren. Han portretteres av Jan Martin Johnsen, som Schøyen beskriver som "en fryd å spille med".
— For pianisten skal dette egentlig bare være en strøjobb. Han aner ikke hva han går til, og han får sjokk når han hører henne synge. Men han blir fanget i hennes karriere, og plutselig blir hun et fenomen, forteller hun.
Sjenerøs
"Nattens umusikalske dronning" er først og fremst en komedie, men ikke bare det. Schøyen fremstiller også Jenkins som en varm og sjenerøs person. Rett og slett fordi det var nettopp det hun var.— Det som er hjerteskjærende er at hun mener alt godt, og vil alle godt. Hun var en fin person, og det var vanskelig for folk å fortelle henne at karrieren egentlig var en illusjon. Hadde hun vært en kald kyniker, hadde det vært enklere å avvise henne, forklarer skuespilleren.
Dessuten tilhørte Jenkins overklassen, og var en person man kanskje kunne dra fordel av å være på godfot med.
— Hun hadde mye penger, og møtte derfor mange ja-mennesker. Dessuten startet hun flere kulturinstitusjoner i New York, så det kunne være bra å holde seg inne med henne, sier Schøyen.
Skryt til Kilden
Tidligere i år vant hun den høythengende Komiprisen for sin tolkning av den talentløse operasangerinnen.
— Det var helt herlig å få den prisen for denne rollen som jeg er blitt så glad i å spille, sier hun, og forteller at hun ser fram til endelig å få oppleve Kristiansands ferske teater- og konserthus.
— Jeg gleder meg til å spille i Kilden. Jeg har hørt om det fra nære venner og kolleger som har skrytt av både huset og publikum, forteller Schøyen.