Denne boka er enda mørkere enn debutromanen, nærmest en slags skittenrealisme fra vest-fylket.
«Dinglen og Ramona» er ingen hyggeroman. Forfall, fortielse, fornedrelse, undertrykkelse og moralsk oppløsning er jo slett ikke noe å glede seg over. Likevel: Det er et litterært mesterverk man leser i, først med en god del motstand, siden med en pinlig nysgjerrighet for hvor mange og hva slags ufyselige hemmeligheter som fremdeles skjuler seg i dette miljøet. Men mot slutten oppdager man den varmen stymperen Dinglen omtales og omfattes med og hvor viktig han er både som bringer av lys og av mørke i dette nitriste miljøet.
Jeg blir imponert over Cathrine Evelid. Etter en suksessfylt debut, slår hun til med en andreroman som går enda lengre i beskrivelsen av kulturell fattigdom i ei sørlandsbygd, og forkvaklet familieliv. Bokas tittel angir hvem som er hovedpersonene. Dinglen, han har et navn også – Tommy, er psykisk utviklingshemmet, ikke helt patent fysisk heller. Han er lillebroren til Ramona og Roar. De bor et sted i nærheten av Kvinesdal. Dinglen er blitt tatt vare på hjemme, både han og familien frykter institusjonslivet. Ramona er familiens utflyttede, tilsynelatende vellykkede. Hun bor i Stavanger, er gift med «Kapteinen», jobber på cruiseskip eller –ferje, nasker litt i kassa og drikker for mye. Ekteskapet er en endeløs gjensidig trakassering. Alle ekteskapene i boka er forresten fulle av løgner og fortielse.
Det meste går galt etter at begge foreldrene til disse tre søsknene er døde og arven skal gjøres opp. Sånn sett er jo motivet ganske klassisk. Men her er så mye annet, aller mest den langsomme åpenbaringen av kontrasten mellom populærkulturens idealer og den utarmede virkelighet disse personene lever i. Evelid skriver med språklig overskudd, rik billedflora, mengder av gjentatte tidskarakteristika og med en utkrøpen sans for det kvalmende. Med andre ord: Fascinerende lesning.