Som så mange andre band, ga Keane ut sitt beste album først. De klarer neppe å følge opp og levere en lignende poppakke som de gjorde med "Hopes & Fears" i 2004. I kjølvannet av debutsuksessen spilte de på den minste scenen under Quart. Folk stod tett i tett for å få med seg sine nye favoritter. Der stod også Magne Furuholmen for å se og høre et band som var veldig inspirert og påvirket av a-ha. Nå er Keane litt tilbake der igjen; inspirert av a-ha. Etter to album som har spriket i mange uryddige retninger.
"Strangeland" har mange gode stunder. Ikke minst på balladesiden. Noen av de raske låtene høres mer ut som tvangstrøyer for å skape variasjon og spennvidde. "Sovereign Light Cafe" er en vinner sammen med den litt mer pompøse "The Starting Line". Hele veien snakker vi om enkel, kommersiell og iørefallende pop som av og til blir for bombastisk og pompøs for sitt eget beste. Men med den tiltalende, fyldige og sterke stemmen til Tom Chaplin kan det nesten aldri gå helt galt for Keane.Men "Hopes & Fears" er fortsatt deres beste album.