ROMAN
Forlag: Oktober
Sjette bok er monumental. Den er en stilistisk nytelse og den favner utrolig vidt. Leseren møter Hitler og Hamsun, Dostojevskij og Tolstoj, Abraham og Isak, Moses og Jesus, Paul Celan og James Joyce – for å nevne noen blant mengden. Men mest handler det om Karl Ove Knausgård og hans familie, som ifølge forfatteren, i og med boka, alle er romanfigurer, og «Romanen er et sted hvor det som ikke ellers kan tenkes, kan tenkes (…). Verden slik den er kan romanen beskrive, i motsetning til verden slik den bør være».
Krevende
Enkelte deler av boka er vanskelig tilgjengelig. Det gjelder først og fremst det som i forhåndsomtalene kalles essayet (på 400 sider) om Hitlers «Mein Kampf». Jeg kan like gjerne kalle det avhandlingen om åndsliv og tankestrømninger i mellomkrigstidens Europa. Det er krevende fordi forfatteren er meget lærd og det koster hodebry å henge med i svingene.
En hensikt med «essayet» er å søke en forklaring på hvordan det forferdelige kunne skje, at noen få mennesker kunne plante ideen om at jødene burde utryddes, og så få med seg et helt folk på selve ugjerningen. Den forklaringen krever mengder av omveier og sidesprang, og her er en rekke mindre essays ispedd det store. Jeg skal ikke prøve å gjengi dette, enda mindre å tolke det. Bare anbefale det, og så får tidsskriftskribentene gå videre med dette. Han beskriver og analyserer «hvordan tiden og psykologien henger sammen, kunsten og politikken, og formelen for alt menneskelig, jeg-du-vi-de-det» for å oppsummere med Knausgårds egne ord. Men han relaterer disse studiene også til vår egen tid, ikke minst når han kommenterer Utøya-tragedien i sommer. Og han er ikke snau i karakteristikken av reklamens verdensbilde i vår tid: «De verdiene som finnes i bildehimmelen er nazistiske verdier, selv om alle sier noe annet om dem. Vakre kropper, vakre ansikter (…) den eneste forskjellen på deres (nazistenes, red.anm.) og våre bilder, er at vi ikke vil sette dem ut i virkeligheten (…). Massemorderen på Utøya gjorde det, (...).»
Tar utfordringen
Selvsagt må det handle om hva døden er, når det handler om drap på 69 unge mennesker på Utøya og seks millioner jøder i Hitler-Tyskland. Hele vår forestillingsverden utfordres av dette, og Knausgård tar utfordringen, går inn i den og leverer et vesentlig bidrag til at vi bedre kan forstå oss selv og vår tid. Den ytre linken fra fortellingen om far og sønn Knausgård til det store kulturessayet, er temmelig tynn. Det handler om at det i de etterlatte tingene etter faren og farmoren ble funnet en nazinål og et eksemplar av «Mein Kampf». Dette blir ikke gjenstand for ytterligere kommentar i boka. Men der er en indre tilknytning i det som dreier seg om forhold mellom fedre og sønner i mange av de relasjonene som beskrives.
Aldri bedt om bråk
«Jeg leser og skriver altså om livet. Det eneste jeg ikke vil med livet, er å leve det» heter det ett sted (side 1018) i boka. Så har han altså skrevet om sitt liv, fått oppmerksomhet og ros, og masse kjeft, til og med trusler om rettslig forfølgelse. «At dette hendte meg var egentlig ganske jævla sinnssykt utrolig, for jeg hadde aldri bedt om bråk i hele mitt liv, jeg forsøkte så godt som alltid å være snill og grei og høflig og ordentlig, ville bare at alle skulle like meg, det var det eneste jeg ville, så havnet nettopp jeg i en slik storm av krenkede mennesker og advokater, ikke på grunn av uflaks, men som et adekvat svar på en handling jeg hadde gjort» skriver han og problematiserer dermed sin egen gjerning – og fortsetter den. Enda mer problematisk.
En bønn om godt vær
Denne siste boka kan umulig være lettere å svelge for hans nærmeste familie på farens side. Har de følt seg krenket før, vil de antakelig også gjøre det nå. Forfatteren diskuterer sin egen rolle, og sin onkels rolle i dette, og jeg vet ikke om det kan leses som en bønn om godt vær, men ett sted skriver han om hvordan han har skildret at faren drakk seg i hjel, beskrevet farmoren i minste detalj, og så sier han: «Det er klart det er krenkende, for det er selve det private rommet. Det er hans rom. Så kommer jeg, er der noen dager, og skriver en hel jævla roman om det. Som kanskje til og med er løgnaktig. Eller forvridd. Jeg stoler ikke på meg selv. Jeg vet ikke hva som er sant eller ikke. Og så gjør jeg dette. Mot broren hans. Jeg har alltid satt ham høyt, altså, han har alltid hatt en stor betydning i livet mitt, som representant for noe». (side 372).
Han problematiserer dette å være både forfatter og romanfigur, ikke minst også hvordan hans nærmeste er blitt romanfigurer. Han skriver mye om forholdet mellom virkelighet og diktning, om hvordan språket skaper virkeligheten, om at det språkløse ikke eksisterer. Det tvinger leseren til å reflektere; hva er det som skjer med meg når jeg leser dette?
Romanfiguren
Jeg skal forsøke å svare. Jeg kjenner igjen reaksjoner, væremåter, tanker, innskytelser, følelser, stolthet og skam, og kjærlighet – hos meg selv. Det angår meg og mitt liv. Og det angår så mange andres liv.
Familielivet
De siste 100 sidene eller litt mer, handler om familielivet i Malmø nå. Og det er sannelig en kamp. Utleverer han sin kone, når han beskriver hennes ulike tilstander med bipolar lidelse? Jeg synes ikke det. Dette leser jeg som skrevet med en stor kjærlighetsvilje: Jeg vil leve sammen med Linda, jeg elsker henne og barna mine høyest av alt, og jeg gjør hva som helst for at dette skal fortsette. Det er det høyeste ropet i denne teksten. Det er ufattelig sterkt. Det er varmt og veldig, veldig menneskelig, i den mest positive forstand av ordet menneskelig. For ellers i boka er det mye menneskelig som ikke er av det gode. Det er bare å gi seg i kast med den, så ser man.
Sluttsatsen har allerede vært kjent en stund, at han ikke skal være forfatter mer. Tiden vil vise om det holder. Er det slutten på skrivekarrièren, så vil likevel forfatterens verk fortsette å være noe helt enestående i norsk litteratur i mange år fremover.