Ahmad kommer til Paris for å formalisere skilsmissen med Marie. Siden sist har Marie forlovet seg med Samir. Både Marie og Samir har barn fra før. Samir har dessuten en kone som ligger i koma etter et selvmordsforsøk. Nå er de seks mennesker med svært kompliserte forhold til hverandre samlet under ett tak. Kort sagt: "Fortiden" er et relasjonsdrama av ibsenske proporsjoner.
Det kunne blitt lumre greier, hadde det ikke vært for at den iranske regissøren Asghar Farhadi – som fikk Oscar for beslektede "Nader og Simin – et brudd" i 2011 – vet akkurat hva han gjør. Han bruker knapt musikk, kameraet hans gjør aldri annet enn å observere og registrere. Den sobre regien gir en følelse av fokusert realisme. Hvert blikk og hver gest får betydning, skuespillerne får skinne.
Selve handlingen bygger seg opp nærmest som i en thriller. Perspektivene endres og konfliktene utdypes etter hvert som stadig nye hendelser fra fortiden kommer frem i lyset. Spørsmålet om hva som egentlig utløste selvmordsforsøket blir stadig viktigere. Til slutt når spenningen bristepunktet. Noe er nødt til å gi etter.
Emosjonelt utmattende som "Fortiden" er: Mer vellaget og velspilt drama er det ikke ofte man ser.