Sørlandets Kunstmuseum 02.02. – 28.04.13
I museets vanskelige store sal, åpnet lørdag Ane Graff sin nye utstilling: ”Your Groundwater”. Det er en solid kunstner som i denne utstillingen tar prosjektet sitt videre. Kjent for grundige og detaljerte tegninger møter vi her andre sider av kunstnerskapet. Men det grundige og analytiske er på alle måter med videre.
Nederste del av den ene langveggen er dekket av en meterhøy brystning. Den er omtrent fem cm bred og er dekket av filt med samme farge som gråpapir. På tre steder er det spart ut felter. Tre av arbeidene er felt ned i dem.
Det er lett å se linjen i sammenheng med utstillingens tittel. Eller som en horisont eller vannlinje. Eller kanskje som en tidslinje. På denne måten er vi med en gang inne i utstillingens tematikk. Det handler om forvitring, oppløsning og endring. Grunnvannet som er grensen mellom det faste og det flytende, også rett under føttene våre. Konkret; ditt grunnvann.På veggen er det fire store arbeider, tre i høydeformat og et kvadrat danner serien ”Quarried (I-IV)”. Innrammede lerreter, trukket med lag på lag av tekstiler, minner om abstrakte ekspressionistiske malerier. Arbeidene forholder seg til maleritradisjonen på ulikt vis, men på en måte som setter mange av idealene under press.
Tekstilene danner draperier, men også oppdeling av formater som spiller på den amerikanske heroiske og maskuline kunstpraksis, som stadig diskuteres. Her får de et tvetydig preg, bygget opp over tid og i ulike lag av tekstiler. Myke draperier mimer ekspressive malingsstrøk. Den påfallende ulikheten i hvordan disse formene tolkes, er elegant og utfordrer de fleste fastlåste posisjoner.
Spredt på gulvet står fire arbeider: ”The Blow”. Ulike marmorplater står lent mot hvite sokler. To og to plater sammen, oppå hverandre, ved siden av hverandre eller alene. På disse er det malt forsiktige strøk som forsterker og mimer strukturene i steinen. Det er så presist gjort at det er vanskelig å se hvor marmoren slutter og malingen begynner. Likevel er det tydelig at det vi ser er spor av menneskelig inngrep.
I to av arbeidene er marmorplatene montert kant i kant slik at det dannes en horisontal linje. Det gjentar grepet fra brystningen på veggen. Det kan leses som vannlinje, horisont eller grunnvann.
Også i disse arbeidene er et av lagene forhold til tradisjon og kunstsyn. Men de utfordrer også forholdet mellom det faste og det flyktige. I møte med disse arbeidene er det hele tiden som om vi er på usikker grunn. Vi må bruke kroppens sansing og erfaring like mye som refleksjonen. Mer om det kan man lese i den solide teksten til utstillingen, skrevet av Johanne Nordby Wernø.
Dette er en utrolig vakker og rik utstilling, det er et vell av detaljer, former og farger, alt holdt på plass av en sterk koloristisk og formal autoritet.
Utstillingen er preget av en kunstner med vilje og evne til å utfordre. Det er en utstilling som går fra det sarte, myke og vennlige til det brutale, minimalistiske og lukkede. Det imponerende er at det skjer ved at man må lese samme detalj på ulik måte. Den er så å si på samme tid, sjenerøst og lukket, ettergivende og energisk. Og som publikum blir man tvunget til å anerkjenne dette spennet, som en del av det å være til.