Når: Lørdag kveld
Hvor: Caledonien
Publikum: ca. 800
Bandet fra Skottland har holdt på siden 1968. Nå er Pete Agnew på bass den eneste igjen av originalbesetningen. Hans sønn Lee Agnew har tatt over på trommer mens Jimmi Murrison har fått plassen på gitar og det nyeste medlemmet Linton Osborne på vokal.
Samspillet og dynamikken i låtene kunne vært hakket kvassere. Det er litt rufsete, men det går greit i rockeånden. Gutta ser ut til å kose seg på scenen, men de kunne godt rocka enda mer. De står mer eller mindre fastlåst på sine plasser, og det nærmeste de kommer et show er en klein affære hvor de har med en rød gammel telefon på "Rock'n'Roll Telephone". Osborne prøver også å være tøff ved å ta en røyk før låten "Bad Bad Boy", noe som heller ikke virker til å gå helt hjem blant publikum.
Nykommeren viser derimot at han er en verdig vokalist for bandet, med et godt register og sounden av en ekte, gammel rocker. Gitarist Murrison gir oss flere solide gitarsoloer i løpet av konserten. Både melodiske og shredde-soloer som skaper litt ekstra liv.
Lydbalansen kunne derimot vært mye bedre, og er i overkant diskant. Det var nok flere som fikk summing i ørene etter denne konserten når lydmannen selv står med ørepropper under hele konserten.
"Hair Of The Dog" og "Love Hurts" blir ekstranumre og når den store hiten blir fremført, går selvfølgelig stemningen i taket. Det er dette folk har venter på.
Blodfansen foran scenen var selvfølgelig helfrelst av konserten som det gamle rockebandet leverte, men lenger bak i lokalet var det ikke like stor entusiasme. En konsert så sent på kvelden blir fort mer lik en fyllefest enn noe annet, og det virket som at de fleste kun ventet på den store hitten. Nazareth gav oss en helt grei rockekonsert, men ikke så mye mer enn det.