KRISTIANSAND: De kunne dette med sjekketriks også i gamle dager.Men noen av dem kunne være ganske kompliserte. Eksempelvis dette:Skal du skape «hugvending», det vil si å få en person til å bli kåt på deg, så skal du strikke et av hårene dine inn i strikketøyet som du skal gi til vedkommende. Du kan eventuelt også putte litt av egne kroppsvæsker inn i tøyet, svette, spytt, blod — og sågar urin!Men dette bør altså ikke frata noen gleden av å motta et personlig strikket genser. Hvis man er det minste i tvil om hvorvidt her er skummel hugvending ute og går - og ikke kjenner det på lukta - kan man benytte plagget på vranga. Det ser kanskje litt snålt ut, men det er iallfall trygt.Sånne ting er det Annemor Sundbø skriver om i sin siste, kulturhistoriske bok. Usynlege trådar i strikkekunsten heter den, og utgis av Det Norske Samlaget. Overtro

Den utrettelige fagbokforfatteren, ulldynefabrikanten og kunsthåndverkeren og faglæreren har denne gangen forsøkt å få fram det i strikkekunsten gjennom tidene som ikke har vært så tydelig på overflaten. Hun skriver om tråden som symbolspråk, om overtro og religion, om hvor strikkemønstrene kommer fra og videre om ullbehandling og spinning. Dessuten løfter hun fram det store, skjulte kvinnearbeidet gjennom tidene. Hun skriver om vedlikehold, gjenbruk og ombruk - om hvordan kvinner har tatt vare på ting, enten av sosial samvittighet eller av ren nød. Tusener og atter tusener av timer er brukt på å reparere strikkeplagg. Da Annemor for 23 år siden overtok fillelageret på shoddyfabrikken på Strai opplevde hun en del av stoppingen der som rene skrik, som fortvilte forsøk på å beskytte familiens verdighet.Men kvinnene bidro samtidig til landets økonomiske vekst med sine såkalte usynlige arbeider. På mange steder, for eksempel i Laudal, var strikkingen en betydelig økonomisk faktor, og generelt reddet kvinnenes hjemmeindustri mange familier. Strikkemaskinen var et viktig redskap - eller «strømpevevemaskinen» som det het i annonsene i Kristiansand fra 1860-årene.I boka følger hun dessuten strikkemønstrenes reise fra land til land - og fra et kontinent til et annet. Eksempelvis har den velkjente selbu-rosa røtter helt fra den sumeriske kultur for fem tusen år siden. Beskyttelse

— Hvorfor er det så mye overtro knyttet til strikkingen?- Det har vært et behov for å beskytte seg mot farer som man trodde lurte. Og på mørke kvelder uten elektrisk lys var det mye man kunne være engstelig for. I åpninger på plagg har det vært dekor som skulle gi beskyttelse eller vern mot mørke krefter. Dessuten betydde strikkemønstrene mye når en avdød skulle møte den andre verdenen, for en tid ble man også ble begravet i strikkeplagg, forteller Annemor. Men det var ikke enkelt å skulle arbeide når man måtte ta hensyn til så mange ting. Ifølge overtroen skulle man ikke spinne på en torsdag, for det var guden Tors dag. Hvis han så noe som gikk rundt den dagen, ville han fare over himmelen og slå med hammeren. På fredagen skulle man ikke begynne på noe nytt arbeid, og helst skulle man ikke spinne i det hele tatt, for da ble garnet udrøyt. Lørdag måtte rokken flyttes, og søndagen skulle man ikke gjøre noe. Mandagen var en dårlig dag å starte nytt arbeid på, så dermed gjensto kun tirsdag og onsdag som de store arbeidsdager. Slike eksempler på gammel overtro er det mange av i boka, og mye er hentet fra skriftene til Eilert Sundt og fra de åtte bindene om folketro som Johan Theodor Storaker fra Mandal skrev. Dessuten har Annemor gått igjennom mye av den nordiske litteraturen om disse emnene.- Husk at det er bare tre-fire hundre år siden fotrokken kom til Norge. Alt før dette ble spunnet med håndtein. Tenk på at all tråd som ble tilvirket i verden før spinnemaskinenes, fotrokkens, tid er formet mellom fingertuppene på kvinner. Det er helt utrolig når vi tenker på alt som fantes av fantastisk fine stoffer, sier hun. Enda ei bok

I god tid før denne nye boka blir lansert, er Annemor i full gang med neste bokprosjekt. Nylig fikk hun et fem måneders stipend fra Det faglitterære fond på til sammen 110.000 kroner, og disse pengene skal hun bruke på å skrive sin fjerde bok som har fått arbeidstittelen «Strikking i billedkunst».Like etter boklanseringen i dag skal hun ut på flere turer til utlandet. Først en ukes tur på ullkonferanse i England, siden til Estland på et nordisk strikkesymfosium. Utpå høsten blir det turer i USA, der hun skal delta både på konferanser og undervise på diverse kurs i strikketeknikker. Hun har tidligere utgitt bøker på engelsk som har vakt stor oppmerksomhet der.I tillegg planlegges oppussing av hennes egen fabrikkbygning på Strai, Torridals Tweed. Dette var Norges siste shoddyfabrikk, og shoddy betyr altså resirkulering av ull. Bygningen fikk en del skader etter et steinras i 2000 og ble stengt for besøk i ni måneder på grunn av sikringsarbeider i fjellet. Nå er det lagt nytt tak, og reparasjon av baksiden skal begynne.- I løpet av en toårsperiode skal bygningen settes i stand, og da tenker jeg meg et lite privat museum her med «kulturskatter fra fillehaugen». Dessuten er de 150 år gamle maskinene fortsatt intakte. Her kan jeg få meg vevstue og verksted, sier Annemor. Fra før har hun ullvarebutikk og strikkeverksted på Ose i Setesdal.Og skulle man en gang ønske å bli kvitt en ulv i de trakter, så er det altså bare å trekke en tråd over stien der ulven ferdes - forutsatt at tråden er spunnet på en søndag. Når ulven passerer under tråden, vil ryggbeinet råtne, og man er følgelig kvitt ulveplagen.Slikt vet Annemor.svein.h.moe@fedrelandsvennen.no