Det grøssende sluttbildet i «Naboer» er ikke nytt. Blant annet har Nobelprisvinneren William Faulkner brukt nøyaktig samme slutt i sin novelle «En rose til Emily».
Og i så måte gjettet undertegnede filmens sluttbilde lenge før filmens slutt. Det er alltid en svakhet.
John bebor en leilighet i femte etasje i en stor by. Hans samboer har nettopp forlatt ham, til fordel for en fyr ved navn Åke. Kort tid etter dette bruddet, ber naboen ham inn til seg. Hun er en ung, meget tiltrekkende kvinne. Hun bor sammen med en like tiltrekkende kvinne hun presenterer som sin søster.
Og da trer både John og vi, publikum, inn i en fremmed verden. En verden som likner feberdrømmens eller marerittets verden: Fantasiens strekkes til yttergrensene, logiske brister er det naturlige. En forførende verden som kan utfordre, samtidig en verden full av angst, uro og vonde anelser. Du ser ting som i et forvrengt speil.
Og det er en verden der det brutale, det seksuelle og det seksuelt sadistiske, toner med større og større kraft.
Pål Sletaune viser her all sin filmatiske kunnskap og viten: Effektfulle lys— og skyggevirkninger. En drømmelett og samtidig klaustrofobisk atmosfære. Nyanserte, formsikre skuespillere, noe som viser god personinstruksjon.
Det er en effektfull film. med en til tider hypnotisk nerve.
Men det er en film som etterlater tilskueren kjølig fordi kynismen i den er for åpenbar: Filmen er en kald konstruksjon, en kald beregning, der det overordnede mål ikke ligger i en visjon eller i et håp, men i grøssereffekten i det aller siste bildet.
Det er en film som egger de mørke underholdningsinstinkter i oss, ikke en film som brenner oss på den seriøse måten.
I et sykt hode
Naboer
Norge 2005
Regi og manus: Pål Sletaune
Skuespillere: Kristoffer Joner, Cecilie Mosli, Julia Schacht, Anna Bache-Wiig, Michael Nyqvist