Slik lød avskjedsordene fra Magne Furuholmen til vennen Kjell Nupen som tirsdag ble bisatt fra en fullsatt Søm kirke. Det var en sterkt beveget Furuholmen som holdt minnetalen under en seremoni som ble innledet av en voldsom og sønderrivende vakker versjon av «Kirken, den er et gammelt hus», fremført av de musikalske magikerne Iver Kleive på orgel og Knut Reiersrud på gitar.

— Norge har mistet en av sine største billedkunstnere og en unik personlighet, og det er mange som sørger. Kjell var en ruvende skikkelse på alle måter, og etterlater seg et voldsomt tomrom det blir umulig å fylle, sa A-ha-musikeren og billedkunstneren Magne Furuholmen. Han lærte selv sine grafiske ferdigheter av Kjell Nupen «for et halvt liv siden».

— Kjell var en snill og omtenksom mann, og et av de klokeste menneskene jeg har møtt. Jeg har mistet en sjelden venn og en viktig samtalepartner. Det viktigste jeg kan gjøre nå er å hedre ham gjennom mitt arbeid, og vise at jeg var ham tilliten verdig, sa Furuholmen.

Døtrenes navn i glass

Etter familiens ønske var det ingen blomster og kranser i bisettelsen, men sterk vårsol flommet inn gjennom glassmaleriene skapt av Nupen selv, der han i 2004 risset døtrenes navn - Vilde og Fanny - inn i glasset over alteret.

Tidligere domprost Dag Nordbø, som forrettet under seremonien, fortalte hvorfor kunstneren gjorde akkurat det:

— Det er det nærmeste jeg kommer Gud, hadde han sagt.

Vårsolen flommet inn gjennom glassmaleriene skapt av Kjell Nupen selv. Foto: Kjartan Bjelland

At de to døtrene og livsledsageren Aino var det største og viktigste Kjell Nupen hadde i livet, ble understreket i alle minneordene. Sterkest ble kjærligheten uttrykt i Ainos egne ord om mannen hun delte livet med siden hun selv var 17 år og han var 15. ## Den indre reisen

Det var Dag Nordbø som leste hennes tale der hun minnet sitt 43 år lange samliv med et raust og hengivent menneske, og fortalte at de alltid hadde noe nytt å se i hverandre.

— Sammen var vi på mange reiser, men viktigst var den indre reisen, sa hun, og understreket også hans humor og sosiale talenter:

— Han var utrolig morsom å være rundt, og hadde en uhøytidelig måte å være på som kunne lette stemningen i rommet.

Aino fortalte også om deres siste kveld sammen, den 11. mars, dagen før han døde. Familien på fire satt hjemme på terrassen, og Kjell Nupen skjønte hva som snart skulle skje. Hans aller største sorg var at han ikke skulle få følge døtrenes livsløp videre. Men han hadde trøstende ord å gi:

— Når jeg er borte, og dere går ut og ser en stjerne, - tenk at jeg er der og passer på dere, sa han.

Døren var for vid

Kjell Nupen ble bisatt fra kirken han var med å skape selv, og Dag Nordbø mintes i sin tale at kunstneren noen dager før åpningen hadde sagt at det var én ting han var misfornøyd med. Det var døren.

— Den er alt for vid. På vei inn til det hellige rom skal døren være så lav at alle må bøye seg. Det hellige skal møtes med respekt og ærefrykt, undring og ettertanke, mente Nupen.

Bjørn Eidsvåg korrigerte litt senere historien:

— Det var særlig døren inn fra sakristiet til kirken han mente skulle være lavere, så presten måtte bøye seg, sa han - og høstet latter før han selv framførte sangen «Tapte gylne stunder».

I tillegg til Magne Furuholmen, holdt også lederen for det danske grafiske verkstedet Edition Copenhagen, Rasmus Urwald, en minnetale. Dikteren Paal Helge Haugen framførte en avskjedstekst og Helge Torvund leste diktet «Av stad» og svenske Oscar Danielson sang «Besvärjelse».

Kisten ble båret ut til tonene av «På det store hav me siglar».