28 DAGER USA 1999 Regi: Betty Thomas Manus: Susannah Grant Produsent: Jenno Topping Skuespillere: Sandra Bullock. Dominic West. Viggo Mortensen. Mike O'Malley. Steve Muschemi. Azura Skye. "28 dager" står ikke for en romanses varighet, som en kanskje kunne tro i en Sandra Bullock-film. Filmen er ingen komedie, den har en beskere klangbunn enn som så, og dens valører er ikke lyse og lettvinte. Den omhandler rusavvennning. Kår og vilkår på en avvenningsklinikk. Og om en persons oppvåkning og utvikling. Sandra Bullock tolker en ung kvinne som har ligget under for alkohol i årevis og utført en rekke destruktive og skandaløse handlinger, for å si det mildt. Hun innlegges på en klinikk for en 28-dagers avvenningskur. Filmen viser hvordan hun langsomt endrer synsvinkler på seg selv og sine omgivelser, hvordan hun blir mindre og mindre av en "livets unnasluntrer", ser sannheten i hvitøyet og får en ny holdning: Jeg må kvitte meg med gamle "venner", jeg må skifte miljø, jeg må tore å si at jeg trenger omsorg og hjelp. Vel og bra, positivt og engasjerende i utgangspunktet. Da er det bare sørgelig at ens engasjement blir å sammenlikne med en våt fyrstikk underveis. Hvorfor? Fordi filmen ofte er for tam i sin struktur, ofte for slapp i sine konfrontasjoner, tilspissingene i den føles for runde. Den har sine små, tette øyeblikk, den har sine gode replikker, da løfter filmen seg, da utvider den seg, men det holder ikke når det bare er som stjernerap som freser opp og dør ut. Og det er stor synd, for regien er smidig, om enn upersonlig, og Sandra Bullock besitter mange nydelige detaljer. Temaet kunne ha engasjert en med heftighet. Det gjør det ikke i "28 dager". Forsøk på å bli tørrlagt er kjent tema i filmhistorien. Tenk for eksempel på Burt Lancaster i "Come Back, Little Sheba". Sett i forhold til den blir "28 dager" som en klinkekule i forhold til et fjell!