BERGEN: Festspillene i Bergen er definitivt i gang. I går kveld var jeg på teater i fem timer, men det skal jeg skrive hjem om en annen dag. Hovedsaken her er den snart 50 år gamle tradisjon som bare finnes i Bergen og som heter «Den høytidelige åpning» — som alltid med kongen til stede, dronningen også denne gang.«Den høytidelige åpning» var alltid veldig høytidelig før. Nå er det publikum som er de mest høytidelige, i alle fall hva antrekk angår. Men sannelig klarte ikke de komiske skuespiller-kelnerne fra Café Kølbert i Danmark å myke opp forsamlingen ettertrykkelig. Særlig da de plukket seg ut et «offer» som ble overøst med alt hva Grieghallen kunne oppvise av bjørkefikener i store potter og eggende sang fra en av kelnerne, etter hvert akkompagnert av en annen på gitar, og så var showet i gang. Det sluttet ikke før vi hørte hardingtoner i det fjerne, som varslet kong Harald og dronning Sonjas komme.Fett

«Kongeslåtten» fulgte majestetene inn, spilt av to spillekvinner og en spillemann. Og Hans Majestet hadde ikke mer enn fått satt seg før de dro til med «Halling» etter Jens Maurset. Det var nesten så vi spratt opp igjen. Men så kom festspillkomponisten slentrende inn og snakket om fett.- Vi oversvømmes av en fettflod. Fedme er blitt en av verdens store folkesykdommer. Årsaken til fedmefloden er alle de ansvarlige menn som driver moderne markedsføring og hvis største frykt er røde tall i regnskapene. De er ikke onde, men de er ansvarlige. Og da er det ikke alltid så lett å få øye på det som skjer på andre kanter av verden, sa han.Og sammenliknet den fysiske fedme med den overforing vi blir utsatt for av fett fra alle TV-kanalene. De som sørger for denne art fedme er heller ikke onde mennesker. De er ansvarlige, sa han. Og sammenliknet med Festspillene, som ingen har tenkt å tjene seg rike på. Men som henter hit til Norge kunst og kultur som motvekt til underholdningsindustrien.- Underholdningsindustriens ansvarlige menn frykter røde tall, derfor gir de folk det de vil ha. Men er det ikke rart at ingen av oss får det vi vil ha fordi mediene tror de gir oss det vi vil ha? spurte han.Talen ble behagelig avbrutt av ulike musikalske innslag, smakebiter på det som skal komme. En gruppe barn fra Rajasthan gjorde inntrykk med sin genuine sang. Kurt Johannessen leste «Det var denne komponisten» - som jobbet hele livet med å ta opp lyden av snø som faller mot snø, klarte det, og døde. Siden jobbet mange lydteknikere i mange år med opptaket, og skapte et musikkverk på ett minutt som gjorde uutslettelig inntrykk. Det gjorde denne lille teksten også. Særlig fordi den ble etterfulgt at Ragnhild Heiland Sørensens vidunderlige fremføring av Schuberts «Auf dem Wasser zu singen». Inntrykk gjorde også festspillkompoist Wallins nesten fem minutter lange komposisjon som han selv fremførte på en rød ballong, bare ved å gni den med hendene. Det har vel aldri noen hørt på festspill før, tenker jeg.Stålfat og tønner

Så kom de obligatoriske, Festspillenes formann og Bergens ordfører. Og Renegades Junior Groove Steel Band med «Bergenssangen». Jeg tror det var flere som måpte enn som sang da den gamle melodien tonet ut i lokalet, nydelig slått på stålfat og tønner.Hans Majestet Kong Harald talte om barn - som er et folk som bor i et fremmed land. Om barn som forvaltere av verdens kulturarv og om foreldre og besteforeldrene som må hjelpe dem med dette. Som barna gjør, må vi også åpne for det ukjente og verne om mangfoldet. For et barn kan den minste ting bli en kostelig skatt. Barn bygger luftslott og har sitt Samarkand. Vi får prøve å lære av dem, å leve med nysgjerrigheten for det ukjente, uten fordommer, beholde barnesinnet, sa kongen og ønsket «Velkommen til Samarkand».Det kaller jeg en verdig åpning.