Hvert år er det et relativt lite knippe bøker som ankommer den litterære offentligheten med brask og bram. Et noe større antall finner seg en mer beskjeden plass i avisenes kulturspalter {ndash} mens ganske mange lister seg nesten ubemerket inn i bokheimen. Til sistnevnte kategori hører Henning Howlid Wærps antologi Prosadiktet i Norge 1890-2000. Den fortjener større oppmerksomhet, for det er en uvanlig og spennende litterær meny som serveres der. Mange av tekstene og noen av forfatterne vil være ukjente for de fleste. Det skyldes nok først og fremst at prosadiktet ikke har vært så godt synlig, bortgjemt som det ofte har vært i bøker der andre litterære uttrykk har dominert. Nettopp derfor representerer Wærps bok et pionerarbeid. Han har rett og slett laget den aller første norske prosadikt-antologien. Hva er så egentlig et prosadikt? Wærp er innom flere mulige definisjoner i antologiens fyldige etterord og havner på følgende: «Prosadiktet er en kort, språklig tett tekst i prosa med bestemmende innslag av en eller flere av diktets vesenskjennetegn, unntatt linjebruddet». Særlig presis er vel ikke denne definisjonen, men likevel brukbar for formålet: Å avgrense sjangeren både i forhold til kortprosa-teksten og til diktet. Innenfor denne nokså vide rammen er det blitt plass til svært forskjellige tekster. Ved siden av at noen {ndash} naturlig nok {ndash} ligger tett opp til nettopp kortprosaen eller diktet, finner vi dessuten tekster som nærmer seg essayet eller som har aforismepreg. Prosadikt av i alt 100 forfattere er representert i boken {ndash} fra Knut Hamsuns 1890-tallstekst «Ringen» til Bernhard Vigens «Jeg er maskinist på formiddagskinoen» (2000). Tekstene er ordnet kronologisk etter forfatternes debut-år, og hver forfatter introduseres gjennom en kort, karakteriserende presentasjon. Det vil selvsagt alltid være slik at leseren stusser over enkelte av en antologi-redaktørs valg. Om diktene til maleren Harald Sohlberg (1869-1935) skriver Wærp at de er «pastisjer» og at det derfor «kanskje ikke (er) så rart at de ble værende i Sohlbergs notisbøker». Likevel tar han med et av dem. Det burde fått bli i notisboken. Og en tekst som «Orm i Sjælen» (1917) av den glemte Jacob Anker-Paulsen, er først og fremst kuriøst. Enkelte ganger er det faktisk gode grunner for å glemme en dikter. Og det finnes flere eksempler på tekster der det neppe kan være den litterære kvaliteten som har vært bestemmende for valget. Like sikkert som at noe føles unødvendig eller overflødig, er at det melder seg noen savn. Personlig savner jeg Finn Strømsted, og jeg mener også at multikunsteren Ferdinand Finne ville ha forsvart en plass i utvalget. Når dette er sagt, må det også i anstendighetens navn sies at innvendingene ikke var det første som grep meg ved møtet med Prosadiktet i Norge 1890-2000. Tvert imot. Det var den positive overraskelsen, gleden over å ha oppdaget en uventet litterær skatt. Henning Howlid Wærp har i boken presentert et tilfang av tekster som både kan og bør få et nytt liv blant så vel lystlesere som litteraturstudenter. Ved å antologisere dem har han sørget for en ny tilgang. Flere sørlendinger har fått plass i boken. Den første vi møter, er Vilhelm Krag. Han er representert ved «Mainætter» fra Nat. Digte i prosa 1892. Denne boken omtales dessuten spesielt i etterordet, der Wærp opplyser oss om at Krag her faktisk var den første skandinaviske forfatter som ga ut en hel samling prosadikt {ndash} en utgivelse som fikk en annen prosadikt-forfatter, Sigbjørn Obstfelder, til å utbryte: «Jeg har atter læst Nat {ndash} din sjels Nat! Jeg iled ud over efterpå, måtte løbe over stok og sten, slå paraplyen mod veien, fordi det svinged så i mig». Ellers vil vi finne Gabriel Scott («Gud» fra Sverdliljer 1912), Paal-Helge Haugen («Reisen til nattens ende» og «Katalogen» fra Sangbok. Nye tekster 1969), Kurt Narvesen («Sluttsats: Drøm» fra Favntak 1990), Håvard Rem («Før jeg går videre» fra Et lykkelig år av min ungdom 1982) og Pål Gitmark Eriksen («I bibliotekets kjeller» og «Fra tiden da vi var jegere og sankere» fra Fangevokterens skritt 1998).BOK Henning Howlid Wærp: PROSADIKTET I NORGE 1890-2000 — Antologi - Forlag: Aschehoug Oddbjørn Johannessen