I denne romanen, opprinnelig utgitt i 1933, følger vi Don Birnnam, forfatter og periodedranker bosatt på Manhatten, gjennom en langhelg fylt med intens whiskydrikking og ville sinnsstemninger. De første sidene er jeg klistret . Det er så spennende, hvordan Don sniker seg unna broren som vokter, og Helen, som elsker ham, stjeler vaskekonas penger og drar til brennevinshandelen fattet, men oppstemt, før han glir inn i en skarp og kreativ tilstand, der han endelig kan tenke over livet, se seg selv inn i øynene i speilet over bardisken, reflektere over menneskene, planlegge sitt neste skriveprosjekt. Han er flott å høre på, jeg skulle ønske jeg var der. De små vendingene og stemningene av begynnende rus — det er så underholdende, treffende, det minner litt om ‘Hovmesteren’, jeg må le høyt. Men så kommer morgenen, angsten og lidelsen, og turen bort til pantelåneren, gnagen etter mer. Don tenker ikke på seg selv som en alkis. Han har dress, stolthet, et skarpt blikk. Litt etter litt avdekkes et liv, vi blir kjent med menneskene som har betydd noe (betyr de noe lenger, eller er de bare ‘voktere’?), litteraturkjærligheten, vi ser konturene av en begavet og sjarmerende, lett arrogant mann. Og tidvis blir det så vondt - det er noen med koblingen av scenene fra oppveksten - å være med i fallet,se hvordan Don jages rundt som et udyr av sin egen avhengighet der de sterke dråpene er den eneste lindring, den deiligste letthet, selve gleden og skapergleden; hvordan det ekte livet resolutt bytter plass med flasken, inntil det til slutt finnes liv bare i den. Et uholdbart liv.
Jeg har aldri før lest en så psykologisk , presis og omfattende skildring av de ulike aspektene ved rus. Jeg er lamslått, jeg er uvel og skremt. Finn Skårderud har skrevet forordet, det var godt å lese etterpå, og teksten kommer i plettfri oversettelse.
Jackson skrev denne boken i en tørrlagt periode, det var hans debutbok og mest kjente. Han døde i alkohol- og pillerus på Chelsea Hotel i 1968.