Damon Albarn er en av de kuleste artistene i Storbritannia. I dette prosjektet gir han blaffen i britpop-øvelsene han en gang skapte selv.
For det er ikke mye Blur-takter over The Good, The Bad & The Queen. Heller ikke en anelse Gorillaz. Og dette er definitivt ikke lett å selge i Norge. Derfor var det glissent med folk i Bendiksbukta. Men noen hundre av de som var der stod helt framme og digget det de hørte. Det var godt å se.
Det de hørte var det 50 minutter lange albumet i levende live. Det var velspilt. Lydbildet var lekkert og behagelig, men musikken er kanskje ikke akkurat festivalmusikk. Til det er tekstene for viktige. Men det var fint å lytte til. Ekstra fint for oss som hadde hørt låtene på plate noen ganger før.
En strykekvartett fylte låtene med herlige nyanser på noen av låtene mens The Clash-bassisten Paul Simonon beveget seg på scenen fram og tilbake på sin særegne måte.
Det gjør alltid godt å høre stemmen til Damon Albarn. Uansett hva det er han holder på med. Han kunne ha holdt på med langt mer kommersielle saker enn dette, men synes tydeligvis det er spennende å gjøre uforutsigbare trekk som dette.
Vi får neppe høre The Good, The Bad & The Queen igjen på norsk jord. Vi som liker de småbitre og dempede låtene denne gjengen framførte i går kveld, kan plassere det i den gylne delen av minneboka.
Men uforglemmelig var ikke denne konserten. Den var god og litt dårlig, men dronninga kom ikke.