The Raconteurs
Plenen
Publikum: 4000
Dette må være oppskriften på et lykkelig rockerliv. Du begynner med å starte et rimelig bra rockeband som gjør det meget bra. Deretter slår du deg sammen med en annen mann som også har gjort det bra med et rimelig bra rockeband. Sammen starter dere en supergruppe.
Dere vet at publikum kommer til å digge det meste av det dere spiller fordi de liker det dere har gjort med deres tidligere band. Dere trenger knapt å øve, og kan spille akkurat de låtene dere liker på den måten som dere liker det best. Og det kommer til å funke som ei kule. Der har du Raconteurs.
Gitaristene og vokalistene Jack White (White Stripes) og powerpop— maestro Brendan Benson har slått seg sammen med the Greenhornes' trommis Patrick Keeler og bassist Jack Lawrence for å danne et kompisband som nå reiser verden rundt med debutplata «Broken Boy Soldiers».
For Jack White må det være fantastisk å endelig spille med bassist og en trommis som kan holde takta, mens for de andre tre gutta i Raconteurs må det være knall å spille med en såpass kjent delvokalist som kan ta seg av all skrikingen og skingrende gitarsoloer. Og som det alltid er, når bandet hygger seg, så smitter det over på publikum. Så også på Plenen onsdag kveld, der deres egne låter ble blandet inn med covers som de liker, blant annet en smertefull versjon av Nancy Sinatras «Bang Bang (My Baby Shot Me Down» og en blues i moll som også Led Zeppelin kunne sagt seg fornøyd med, hadde Jack White vært litt flinkere på gitar.
Det som gjorde Raconteurs-konserten så fullkommen, bortsett fra den umiddelbare og smittende spillegleden, var at dette like mye var en jam som en gjennomkoreografert konsert. Scenehjelpene løpt som piskede skinn, for her ble låt- og gitarvalget avgjort i det sangen var et minutt gammel. Og hvordan sangene sluttet var det sjelden hele bandet var enig i.
Slik umiddelbarhet og spontanitet ser man dessverre altfor sjelden på festivaler med pop- og rockemusikk (bare tenk på det gjennomkoreograferte Green Day-showet i fjor) og det er nettopp det spontane og uventede som gir en stor live-opplevelse. Greit nok at Raconteurs verken er spesielt flinke musikere eller at de har spesielt sterkt låtmateriale å fremføre. Men de har verdens beste jobb med å spille verden rundt med kompisene sine - og det merkes. Derfor blir det bra.