Antologi
Forfatter: Nazneen Khan-Østrem og Mahona Khan (red)
Forlag: Aschehoug
«Utilslørt» fremsettes som mediekritikk: «Felles for mange av forfatterne i boken er at de er møkka lei generaliseringer og fordommer». Bidragsyterne skriver og reflekterer godt, og ulike skjebner er interessant i seg selv. Boken er selvfølgelig bejublet i dagspressen så langt. Noe annet ville være politisk ukorrekt. Problemet med boken er offertankegangen.
Jeg antar muslimske kvinner er like forskjellige som vi nordmenn er forskjellige. Det generaliseres i alle aspekter i samfunnet; «kvinner», «menn», «barn», «nordinger», «kristne», «nyreligiøse». Hvem representerer de 19? Snakker de på vegne av de 19 eller 199 muslimske kvinnene som faktisk blir påtvunget hijab, som er berøvet frihet eller sendt til Somalia fra Norge for å giftes? På vegne av dem som ikke ønsker å bli integrert? Man vet om dem, men det er skrevet nok mener de. Er det det?
Teksten til niqab-kvinnen provoserer. Hun melder seg ut av samfunnet, men krever respekt og forståelse, vil «bli sett», vil bli snakket «til» og ikke «om». Hun ser ikke hvordan hun selv kan vise manglende respekt for samfunnet rundt, og hvordan plagget utstråler distanse. Hun ville gjerne jobbet om ikke samfunnet hadde vært så fordomsfullt. Eksempelet med at vi i dag kan bli venner på internett uten å ha møtt hverandre er søkt. Vi vet godt at mange ikke er det de utgir seg for på nettet. Det er interessant at det nevnes at de fleste niqab-brukere i Norge er norske konvertitter.
Dessuten, hvordan kan det være et eget valg for et barn i andreklasse å ta på hijaben? Tror hun et barn selv har ansvar for sin skam ved å ikke ha den på når det er menn til stede? Vi møter kvinnen som synes det er et svik mot tidligere generasjoners kvinner å bære sløret. Deretter en kvinne som sier hun for første gang har opplevd hvordan det er å være undertrykt – ikke av mullaer, men av det norske samfunnet som ifølge henne fordømmer annerledeshet. Jo, vi får ulike stemmer, men denne form for mot-generalisering (nordmenn tror slik om oss) bærer lite frukt.
Det er ikke vanskelig å forstå at hijab/niqab innenfor sosialiseringskontekst kan være et eget valg, og virker som et hvilket som helst annet symbol som bæres; det integrerer i egen gruppe, men kan skape større distanse til andre fellesskap. Begrunnelsen bør likevel tåle kritikk i en moderne verden; at kvinner er seksualobjekt som må pakkes inn for å vise fromhet.
Vi har kommet langt på veien mot likestilling i Norge. Sterke, integrerte muslimske kvinner burde stå opp for sine verdier og se fellesinteressene de har med norske kvinner. Følelsen av annerledeshet kommer ofte innenfra. Boken oppnår ikke det den ønsker; å hindre å befeste en kategori «muslimske kvinner» som annerledes.