**Regi: Lisa Kent

Scenografi og kostymer: Ingeborg Kvamme

Musikalsk leder: Svein Ragnar Myklebust**

«Les Miserables» er, for det første, musikalen som har alt. Den forteller en gripende og sterk historie med rot i en historisk virkelighet. Den formidler holdninger og ideer som fremdeles er viktige. Den er musikalsk sett et overflødighetshorn av fantastisk gode og sangbare melodier, store arier, flotte duetter og tersetter, og ikke minst noen ensemblenummer av stor effekt.

For det andre er denne oppsetningen besatt med sangere og skuespillere på stjernenivå. Vokalt er det en fryd fra første minutt til siste, drøyt tre timer senere. Orkesteret er fantastisk.

For det tredje er forestillingen allerede godt innkjørt etter at den har vært spilt i Sandnes og Haugesund siden begynnelsen av februar. Timingen er perfekt, alle sceneskift går på skinner, dødpunkt finnes ikke, scenografien er vakker og meget effektiv, kostymene er nydelig avstemt til helheten i farger og utforming, lyssettingen understreker dette faktum og lyddesign gir publikum et mettet men ikke overveldende lydbilde – så nær det perfekte som vel mulig. Lisa Kents regi har skapt teatermagi.

For det fjerde har Kilden-versjonen fått tilførsel av nye krefter som ytterligere løfter forestillingen etter premieren i Sandnes for snart to måneder siden. Espen Grjotheim fyller den krevende rollen som Jean Valjean helt, med stor stemmeprakt og inderlig innlevelse både i ungdommelig kraft og som gammel og til sist døende. Barnerollene er vidunderlig ivaretatt av Kristian S. Hannevik, Ada L.B. Hansen og Astri E. J. Akselsen som henholdsvis Gavroche, vesle Cosette og vesle Eponine.

Hovedpersonen Jean Valjean er i slekt med Terje Vigen. De er menn som utsettes for dyp urett, som får mulighet til å hevne, men som avstår fra hevnen og dermed blir formidlere av nåde, noe pliktmennesket og den hevngjerrige ikke forstår. Slik kan et etablert verdensbilde knuses. Dette er det bakenforliggende tema i Victor Hugos roman om «De elendige» med handling fra revolusjonstiden i Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet. Tematikken er vel ivaretatt i musikalen, som selvsagt også fokuserer på kjærlighet, både den mellom foreldre og barn og den mellom to som elsker, for ikke å si den vonde, når det er tre som elsker, men ikke helt hverandre.

Jeg har allerede sagt at Grjotheim er en formidabel Valjean. Nils Christian Fossdal er en imponerende Javert, dette pliktmennesket av en politioffiser som aldri får hevnet nok. Solveig Andsnes og Espen Hana er motstrebende forførende i all sin sleske smålighet som ekteparet Thénardier, Britt-Synnøve Johansen gjør en strålende vakker Fantine, Kim Persson en inntagende Marius, Emmi Christensson en yndig Cosette og Mareike Wang en tragisk-vakker Eponine. Ole Morten Velde er strålende som studentlederen Enjolras. «Les Miserables» i Kilden er tre timers musikkteatralsk nytelse. Det er også en sjelerystelse og en dyptgripende teateropplevelse. Det er en påminnelse om kjærlighetens kraft og om hevnens farer. Historiefortelling er det også, bedre enn «Illustrerte klassikere» kunne gjøre det. Musikkteater er et utrolig sterkt medium, og på sitt beste – veldig, veldig vakkert. Sånn er det i Kilden nå.