Kusinene Nick og Helena sitter i hagen utenfor sommerstedet sitt, Tiger House, drikker gin fra gamle syltetøyglass og yrer over de nye livene deres som snart skal ta fart. Nick skal til Florida og Helena til Hollywood. Men krigen har virket hardt inn på Nicks ektemann, Hughes; han har endret seg, og Nick kjeder seg i rollen som husmor. Helena på sin side virker stadig mer livsdistansert, og innimellom martinier, middagsselskaper, usagte ord og begjær, utfolder det seg et komplekst familiedrama.
Scener og bilder er glidende og filmatiske, og teksten blir aldri tung, men heller aldri kjedelig – kanskje fordi vi ligger så tett på karakterene og deres refleksjoner, samtidig som de beholder sin gåtefullhet. Det vekslende perspektivet forskyver virkelighetsbildet kontinuerlig – vi følger den katteaktige Nick, den gylne myke Helena, barna deres Daisy og Ed, og Hughes.
Det hele kan virke litt moteriktig og tilgjort i begynnelsen, men Klaussmann vet hva hun gjør. Porselenet slår tidsnok sprekker og genren nærmer seg etter hvert psykologisk thriller. Jeg nyter detaljbruken, litt Joan Didionaktig, med en vaktsom varhet overfor materialer, stemninger og sanser – en badedrakt er ikke bare en badedrakt, men også av et bestemt stoff, merke, og kanskje et minnerikt symbol. Språket er fylt med nydelige blokkfarger som vekker deg når du blir for komfortabel, og ymter om at det når som helst kan komme til å skje noe uhyggelig.