I «Motgift» får 26 akademikere ett utsagn hver fra Breiviks Manifest som de skal motbevise. I forordet står det at akademikerne «har skygget unna debatten på grunn av polariseringen, den krakilske tonen, de forvrengte fiendebildene». Det er underlig, kanskje feigt, men «Motgift» evner dessverre ikke å gjøre debatten stort bedre.

Hvor er redaktørene når Sindre Bangstad står fram med egne konspirasjonsteorier: «Det er nokså betydelige ressurser, politisk innflytelse og medieoppmerksomhet å vinne for ‘interne islam-kritikere»? Foruroligende fra en akademiker. Han avviser «myte» på «myte» i teksten sin, men kun med retorikk, og han kaller den kjente professor fra Princeton, Bernard Lewis, for «en moderne orientalistisk skrivebordskriger». Kriger? Er det et passende adjektiv å bruke i en bok som skal nedkjempe fiendebilder?

"Motgift "kan leses som en lærebok i argumentasjonsteknikken til den bransjen av vestlige Midtøsten-forskere og islamkjennere som er en direkte etterkommer av Edward Saids verdensforståelse slik den ble fremlagt i hans rasende bok «Orentalisme». Said anklaget sine forgjengere for å være «orentalister», maktens vitenskapsmenn, et begrep som etter hvert er erstattet med «rasist» og «islamofob». Etter Said har konsekvensen vært at islam i akademia fikk en immunitet overfor kritikk, hvilken kristendommen hadde mistet og jødedommen aldri hatt. Etter Said har det vært kritikere av Midtøsten og islam som har blitt uglesett, mens kritikken blir oversett. Slik også i denne boken. Kritiske innspill blir retorisk tilsidesatt og nærmest latterliggjort, stort sett uten fakta, på måter som: «Al-Qaida er et grotesk avvik fra Koranens budskap» (Bangstad), eller det oppsiktsvekkende «vi har ikkje tal på kor mange sufi-tilhengarar vi har i verda, men det er mange gonger fleire enn dei muslimane som er politisk aktive» (Vikør), og det spekulative: «begrepet ‘trygghet på egen kultur’ lukter etnisk rensing og enøyd sjåvinisme lang vei» (Hylland Eriksen). Sistnevnte antar jeg ut fra bokens føringer kun vil gjelde for «vestlig» trygghet i egen kultur, ikke muslimers. Videre forsvares Brorskapet i Egypt, Leirivk spør igjen hva «Vesten» og islam egentlig er. Skribentene advarer mot essensialisme, men klarer ikke å avstå fra essensialistisk forsvar for islam selv. Også «høyresiden» synes å være en etablert enhet

Det er mange repetisjoner i boken, og Huntington går igjen som en av verstingene. Det kan bli enfoldig, forutsigelig og kjedelig. Forfatterne virker så determinerte i sin utleverte oppgave, å vise at alle Breiviks utsagn er gale, at de ikke evner å nyansere debatten. Hva gjelder demografi sier introduksjonen at «nå er det ikke åpenbart at det vil utgjøre noe problem for de vestlige verdier om det skulle bli muslimsk flertall i Vest-Europa». Det beroliger neppe den som bekymret seg for utviklingen.

Selvsagt skal vi imøtegå Anders Behring Breiviks konspirasjonsteorier og syke legitimering for vold. Men det skal ikke gjøres med nye konspirasjonsteorier og polemikk. «Motgift» bærer preg av å være et hastverksarbeid med mange kjepphester. Boken tåkelegger debatten mer enn den oppklarer.

Motgift.jpg