Poesi og prosa
Forfatter: Utvalg av Ayman A. El-Desouky, gjendiktet av Håvard Rem
Forlag: Schibsted forlag
Er alt vel og alt vakkert, som Gibran mener? Kanskje ikke, men han skriver innsiktsfullt om livet.
Kahlil Gibran er viden kjent for sin bok «Profeten», som er oversatt til en rekke språk, opplest i bryllup, begravelser og høytider over hele verden, gjenoppdaget av New Age-bevegelsen og hyllet som et åndelig, profetisk mesterverk. Så overeksponert som «Profeten» har blitt med tiden, kunne enda en nyutgivelse av utdrag fra Kahlil Gibrans ord lett ha blitt platt og klisjéaktig. Men boken overrasker. Den er estetisk, vakker og tiltalende, og evner å gi noe mer enn løsrevne sitater. Utvalget er gjort av Ayman A. El-Desouky, foreleser ved School of Oriental and African Studies, University of London, som må berømmes for en god og opplysende innledning, et variert og tematisk samlet utvalg av Gibrans mange verker; og ikke minst illustrasjonene. Illustrasjonene som pryder boken laget av Gibran selv, og fremhevingen av denne mer ukjente siden av Gibran som kunstner gir boken et løft. Gjendiktningen til norsk er gjort ved Håvard Rem, og språket er poetisk inntagende og flyter godt.
For den leser som kjenner «Profeten» og Gibrans tekster godt, er kommentarene i boken vel så interessante. De gir oss anekdoter fra Gibrans liv, forklarer hvordan tekster er blitt til, og analyserer og gir innsikt i Gibrans forfatterskap. Lidenskapen for sitt arbeid gjorde at Gibran ifølge ham selv aldri giftet seg. Han trodde ikke en kvinne ville holde ut med ham. Men han skrev mye om kjærlighet og kvinners rett til å være likeverdige og fullverdige partnere, og «Profetens» tekst om ekteskapet er et av hans mest siterte.
El-Desouky har rett i at et sentralt tema for Gibran er «Guds kreative og frigjørende kraft», men vel så viktig er tankene om skjønnhet, sannhet og kjærlighet. Gib-rans stil kan ligne Omar Khayyam, eller Rabindranath Tagore, eller en positiv utgave av Nietzsches «Zarathustra» når han skriver om lengsel, ensomhet og frihet. Gibran er moderne på den måten at han forsøkte å forene ulike religioners innsikter, men man trenger ikke være troende for å la seg inspirere av «Kahlil Gibran», man trenger ikke alltid være enig heller. «Inspirasjonen vil alltid synge; inspirasjonen vil aldri forklare», skriver Gibran. Inspirasjonen kommer også til uttrykk i Gibrans kunst, og kullstiftene er spesielt uttrykksfulle. Gibran hadde ingen metafysisk eller systematisk eksistensteori, selv om det har vært gjort forsøk på å systematisere hans lære til en intuitiv eller folkelig filosofi. Gibrans mangel på trang til sådan ligner mange moderne menneskers eklektiske og sammensatte verdenssyn. De evige eksistensielle spørsmål som Gibran skriver om vil forbli en kilde for refleksjon for kommende generasjoner. Dette er en bok som innbyr til ro og kontemplasjon, den vekker tanken, opplyser og gir et historisk innblikk i en forfatter og hans samtid.