Forfatter: Jaume Cabré
Sjanger: Roman
Oversatt fra katalansk av Kjell Risvik
Forlag: Cappelen Damm
Det er to forhold ved denne romanen som gjør den stor: Komposisjonen og temaet. Aldri før har jeg lest en bok som så til de grader har brutt kronologi og logisk struktur — og det uten å vippe leseren av pinnen, skjønt en blir litt overrumplet inntil en har skjønt koden. For fatteren har vevd sammen før og nå, førsteperson og tredjeperson, det opplevde og det tenkte, det leste og det innbilte i en strøm av tekst.
Boken er ført i pennen av en intellektuell mann bosatt i Barcelona, som skriver et brev på knappe 800 sider til sin avdøde kone, skjønt vi ikke får vite hvor hun er blitt av før mot slutten i romanen. Han skriver om sin familiehistorie konkretisert gjennom en amulett og kostbar fiolin laget på 1700-tallet av Lorenzo Storioni.
Vi følger amuletten og fiolinen på deres vei gjennom historien, og opplever svik, hevn, grådighet og direkte ondskap virvle opp hos menneskene som eier dem, eller ønsker å få tak på dem. Det underliggende temaet er menneskets lengsel etter skjønnhet, og vår iboende hang til å la oss vikle inn i ideologier som fratar oss vår empati.
I én og samme setning glir forfatteren gjennom 1400-tallets inkvisisjon, via arabisk steining av en kvinne til konsentrasjonsleirenes grusomheter og blander bevisst sammen personenes navn for å vise ondskapens likhet på tvers av tid og sted.
Boka ble utgitt på årsdagen for befrielsen av Auschwitz 27. januar 2011. Den får sin sviende styrke ved at hovedpersonen selv, tross sin hang til skjønnhet og intellektualisme, viser sin manglende empati og rettferdighetssans ved å tviholde på sitt eierskap til den kostbare fiolinen med blodflekker fra en jødisk kvinne myrdet i konsentrasjonsleir.
