«Stålstøvlene» — inspirert av en sann historie fra Kristiansand
TEATER
Et kjærlighetsforhold mellom ei ung kristiansandsjente og en tysk soldat endte sørgelig i en bunker på Lund i 1944. Hun ble funnet skutt. Han forsvant. Dette er hva studentene i tredje klasse drama på UiA har hatt som utgangspunkt. I programheftet spør de: «Hvem var hun? Hvem var han? Og hvor ble han av?» Hvem som egentlig drepte jenta er, så vidt jeg skjønner, også fremdeles uvisst.
De 14 studentene har operert i to lag og laget hver sin forestilling om den samme begivenheten. Første lag (Ingvild K. Ellingsen, Jenny B. Øverli, Marte I. N. Trøen, Andreas Rost, Fredrik Jakobsen, Elin C. Ek Solheim og Tonhild Lia) fokuserer på kjærlighetshistorien. Rollene som de to elskende er fordelt på flere. Det sceniske utstyr er svært enkelt – seks paller gjør nytten som både benker og vegger. Og som skudd til slutt. Romantisk musikk er gitt en bred plass i fortellingen, fremført på fiolin og trekkspill av aktørene. Og i løpet av 20 minutter skjønner vi godt at de to elsker hverandre, at omgivelsene reagerer, og det umulige når han blir beordret til Østfronten. Men kjent med de to blir vi ikke.
Andre lag (Erle S. Nygren, Øystein H. Flemmen, Viola Hamre, Christer W. Sundstøl, Aleksander Rossner, Kristine Amundsen og Fredrik Madsen) «har hatt mer fokus på samfunnsproblematikken rundt historien», hevder programmet. Vi befinner oss i et tilfluktsrom der meninger utveksles både om muligheten for snarlig fred og om tyskertøser og den slags. Vi møter representanter for samfunnsmakten i de forferdeligste uttalelser om samkvem mellom okkupanter og okkuperte. Og vi møter de to elskende i kryssild mellom familie og samfunn. Scenografien denne gang er noe mer komplisert, så komplisert at jeg tenkte det får være måte på å flytte benker og kasser etter hvert som forestillingen gikk mot slutten.
Forestillingens tittel er «Stålstøvlene» - den unge jenta skal ha hatt slike på seg da hun ble funnet. Rekvisitørene har åpenbart ikke klart å oppdrive jernbeslåtte lærstøvler, så det ble Dr. Martins i stedet. Ikke skjønner jeg at det skulle være umulig å fremskaffe originale støvler her i byen?
Jeg tror det er viktig at studenter i dag arbeider med stoff som dette. Det handler om ikke å glemme. Som eksamensarbeid er dette antakelig godt. Som offentlig teater er det, slik jeg ser det, ikke allverdens interessant.