2
Denne boka er et eksempel på at en god idé kan ende opp som en dårlig idé. Ideen er å la en filosof og en bildekunstner samarbeide om en filosofisk bildebok for barn. Jostein Gaarder har stilt 48 eksistensielle spørsmål, som Akin Düzakin har «illustrert» gjennom en bildefortelling om en gutt som bearbeider tapet av sin tvillingbror. Hensikten er å skape undring og refleksjon. Dette kunne fungert om de hadde valgt en annen løsning enn fortellingsformen. Men her har vi en tekst som interesserer seg mer for «store spørsmål» enn for gutten i historien. Halvhjertet prøver den å late som om det er gutten som stiller spørsmålene.
Bildene er estetisk flotte. Düzakin viser seg nok en gang som en dyktig og egenartet tegner. Det er store hoder, uttrykksfulle øyne, duse farger og varierte bildeutsnitt. Det kan nok bli i overkant symboltungt når esken med gjemte minner – bokas gjennomgangsmotiv – først skal graves opp av skogbunnen og deretter synke ned på havets bunn. Men la gå, det er sjelens dyp vi beveger oss i.Verre er det med teksten. For det første stappes det inn altfor mange store spørsmål i den lille boka. Det blir en slags filosofisk bulimi. For det andre skjemmes teksten av en påtrengende voksenstemme, og for det tredje trekker den fokuset vekk fra det som skjer i bildefortellingen. Åpningsbildet viser en gutt på vei vekk fra et hus om natta. Leseren lurer selvsagt på hvem han er og hvor han er på vei. Men teksten spør: «Hvor kommer verden fra? Har noe vært bestandig? Eller har alt blitt til av ingenting?» Hørt på makan! Et annet sted ser vi de opprømte tvillingene i ferd med å kjøpe en lekehund hos en gammel kremmer. Teksten spør: «Er jeg nødt til å eie mange ting for å være lykkelig?» Akk, gledesdreper! Sånn går det hele veien. Jeg’et i teksten kan ikke på troverdig vis kobles til hovedpersonen i fortellingen. Gaarder minner om en irriterende norsklærer som uavlatelig bryter inn i fortellingen og spør etter en dypere mening med enhver ting.
Alle barn er filosofer, sies det. Det er de ved å undre seg over det konkrete, ikke ved å abstrahere seg vekk fra det konkrete. Og de vil gjerne høre en god historie uten å bli forstyrret av de voksnes pedagogiske spørsmål.