Min eldste sønn er ni år , og jeg vet ikke hvor mange av hans leveår jeg har forsøkt å få ham bort fra promp-tiss-og bæsjehumoren han plukket opp på vei ut av livmoren. Jeg har siden fått en sønn til, og jeg er nå alene kvinne i et hus med tre gutter. Ja, eller en mann og to gutter, men er det ikke som å si poteito eller potato? Gutter er gutter, uansett alder.
Men altså, tre gutter i hus , og alle synes det er hysterisk morsomt med magegass, flatulens, promp, fis, luft i magen, tarmgass, fjert, eller prutt. Til og med minsten, som ikke er to år ennå, ler høyt når det smeller ei bønne i bleia. Mens undertegnede fortvilet forsøker å få de andre to til å ikke stemme i latterbrølet, så at han skal synes det er enda gøyere. Jeg sier at det er dårlig barnehagehumor, typisk barnslig guttehumor, bla, bla, bla…Det hjelper lite.
Men så kommer da en film som ”Doktor Proktors Prompepulver” på kino. Jeg har ennå ikke lest boken, men hadde selvfølgelig hørt om den, og tvilte vel egentlig på at det var helt min form for humor. Men så sitter jeg der da, i mørket, på kinoen, på jobb — og ler så jeg griner av den ene fjerten etter den andre.
Hvordan skal jeg forklare det for niåringen? Må jeg plutselig synes at det er gøy med promp hjemme også nå? Dette har skapt skikkelig krøll for en stakkars guttemamma, og døra har smelt meg så hardt i fjeset at jeg nok aldri blir den samme.
Er det kanskje ikke så galt å få seg en real smekk iblant? Skal jeg la flatulensen flyte fritt i heimen? La guttene gjøre som gutter gjør, og utstå trangen deres til å frigjøre tarmgass i tide og utide? Nei, det har jeg altså ikke tenkt å gjøre. Men jeg har kommet til den konklusjonen, eller bekjennelsen om du vil, at prompehumor kan være ganske vittig i den rette settingen. Jeg kjenner den innrømmelsen ligger langt inne, men nå står det svart på hvitt, og niåringen leser avisen.
Jeg gleder meg faktisk stort til å ta ham med på kino og høre latteren trille når Doktor Proktor (Kristoffer Joner) sier ”aaanus….hullet”. Eller når lille Bulle (Eilif Hellum Noraker) blir like rød i kinnene som han er i håret når han presser ut en monsterfis, som skyter ham opp i lufta som en rakett. Promp er best, ingen protest - så lenge det er på film.