Øst er øst. England 1999. Regi: Damien O'Donnell. Manus: Ayub Khan-Din. Produsent: Leslie Udwin.
Skuespillere: Om Puri. Linda Bassett. Jordan Routledge. Archie Panjabi. Emil Marwa. Chris Bisson. Kimi Misttry. Raji James. Ian Aspinall. En film om en kulturkollisjon, dette. Men en kollisjon som skjer innen en familie, faktisk innen et hus. Slik: Vi befinner oss i London i begynnelsen av 1970-årene. Pakistaneren George Khan er kommet til England femogtyve, tretti år tidligere. Selv om han har hustru i Pakistan, har han giftet seg med Ella. De har fått syv barn, alle er involvert i gatekjøkkenet hans. Alle bor i samme hus, som ser ut som svært mange andre hus i en bydel der svært mange gater ligner hverandre. Konfliktenes kilde stammer fra det fatale faktum at senior Khan tror han, etter femogtyve, tretti år i England, kan behandle familien som et pengebelte han har spent rundt livet. Han forlanger respekt av sin kone, sine seks sønner og sin ene datter, uten å vise en gnist av respekt tilbake. Og: Han tror han kulturelt kan leve i et arbeiderstrøk i London som det er blitt gjort i Pakistan i generasjoner. Det blir det selvfølgelig svært fatale følger av. Dette er egentlig et tragisk tema, et trist og bittert og sorgfylt tema. Temaet blir belyst poengtert, du blir virkelig opplyst om en hvordan en slik kollisjon kan arte seg, hva slags mønstre som uvegerlig vil vise seg, og følgene av disse mønstrene. Men: Forfatter Ayub Khan-Din har valgt komediens form. Filmen baserer seg på hans suksessrike skuespill, noen av skuespillerne fra sceneversjonen er med i filmen. Og om en ser det hele som en replikksterk komedie om generasjonsmotsetninger i ytterste konsekvens, fungerer dette med tett livlighet, situasjonsspenst, og det hele er befolket med farverike, heftige typer. Og vi sier "La gå, la det være en komedie". Men under ulmer de triste konfliktene, den logiske oppløsningen, det naturlige opprøret. Og det er dét en husker, det er dét som sitter når en har moret seg. Absolutt severdig!