Mange norske ungdommer vil gjenkjenne miljøet. Mange vil garantert føle at de tilhører eller har tilhørt et lignende miljø, selv om filmens er meget fysisk utagerende, meget flå — og rappkjeftet, til dels ekstremt, til dels drastisk. Disse helgene er en eneste lang stripe av alkohol, ecstasy, sex og ravedans. Men i bunn finnes det hjertevarme, samhold, fantasi, vilje til inkludering i miljøet. Og menneskehjertene er de samme over hele kloden, intet er nytt under solen. Her utmyntet slik: En fyr, hyggelig utadvendt, verbalt spenstig, oppfører seg som en bøffel som har spist piggtråd bare dama hans tar vennskapelig på skulderen til en annen fyr. Og en gutt og jente er verdens beste kamerater, inntil de plutselig, sånn noenlunde på samme tid, begynner å føle heftigere og dypere for hverandre. Men hvordan få forklart det for hverandre? Og en fyr blir så manisk opptatt av å få/holde på en ereksjon at han aldri greier å gjennomføre noe som helst. Akk ja, Livet. Dette ungdomslivet skrur seg om helgene, da endrer hele tilværelsen seg, da får hele eksistensen en annen substans, form og farve. De øvrige ukedagene er en slitsom ørkenvandring, der tirsdag er et annet navn på onsdag og omgivelsene synes å være utstoppet. Dette forteller regissør og manusforfatter Justin Kerrigan om uten å moralisere, uten å forfekte en holdning, uten å peke med fingrer. Han registrerer miljøet presist som et barometer, han fanger opp miljøets språk, dets bevegelser, dets særegne mentale "lukt", denne stemningen av boblende anarki og jakt på det ultimate, og han serverer det temperaturhøyt og med fresende energi. Men bak mer enn aner du hans kjærlige forståelse for denne ungdomskulturen. Det vises blant annet i små, men meget poengterte scener der voksne fremstilles som en art "blodløse" individer som messer om igjen og om igjen på ordene "Respekt", "Verdighet" og "Få orden på livet ditt!" Men når filmens voksne uttaler ordene, føles de hule og/eller mekaniske. Ungdommene som befolker denne filmen, agerer med en enorm energi, med en vitalitetsprut så tett og livsbrusende at en må til dyreriket for å finne en sammenligning: galopperende villhester, applauderende aper, papegøyer i krigsstemning. Konkluderer "Human Traffic" med noe som helst? Egentlig ikke. Visse glimt av klarsyn artikuleres, ja da, men om en skal forme noe budskap ut av dette, må det lyde: Tross alt og bak alt, finnes kjærligheten og den overvinner alt. Det har vi hørt før, men det kan gjerne gjentas. Oh yeah. HUMAN TRAFFIC
England 1999
Regi og manus: Justin Kerrigan
Produsenter: Allan Niblo. Emer McCourt.
Skuespillere: John Simm. Lorraine Pilkington. Shaun Parkes. Danny Dyer. Nicola Reynolds.