MiRee Abrahamsen er definitivt ikke en forfatter som kan beskyldes for å gjenta seg selv. Etter debuten i 1999 med diktsamlingen Ankeret i apegården beveget hun seg fra et nokså lukket språklig rom over i et atskillig åpnere landskap i romanen Skyggen av Qassioun, der handlingen var lagt til den syriske hovedstaden Damaskus. Spranget derfra til BOLS — en fortelling fra landet er ikke særlig kortere, selv om årets bok også er en roman.Stedet er forfatterens egne hjemtrakter på Tromøya. Den lokalkjente vil skjønne at det meste i romanen foregår i et svært avgrenset område omkring Sandum, Hove og Tromøy kirke. I et intervju her i avisen har MiRee Abrahamsen kalt boken en selvgeografi, et begrep Karl Ove Knausgård - som for øvrig også trådte sine barnesko nettopp på Tromøya - i flere sammenhenger har anvendt om sin roman, Ute av verden. Geografien er, med andre ord, forfatterens egen, men historien er en annen.Historien? Først og fremst handler det om to brødre med de håpløse navnene Dato og Trym. De er så misfornøyde med navnene sine at de sammen med noen like uheldige kamerater danner en «klubb for gutter med stygge navn på fire bokstaver». Det er Dato som fører ordet i fortellingen. Han og Trym har samme mor, men forskjellige fedre. Moren er i mental ubalanse og vasker det kommunale søppelfyllingsanlegget i Moland når hun ikke er innlagt på klinikk. Fedrene har forduftet, og guttene vokser opp hos besteforeldrene, et ektepar som på sitt vis representerer en av mange sørlandske stereotypier: Bestemoren går i kirken hver søndag; bestefaren drikker brennevin og fisker. Eller han bestyrer «krabbekokeriet» i kjelleren - til bestemorens evige irritasjon. I huset bor også onkel Balder, bestefarens bror og svirebror. Han representerer, sammen med fantene Kanken og Rulle-Rolf og den sommerferierende hollandske genever-drankeren Piet (derav romantittelen BOLS) erfaringer fra verden utenfor øya. Onkel Balder har nemlig en fortid som «oppdagelsesreisende», og Kanken har vært i Murmansk der vodkaen ikke måles i centiliter, men i gram.Forfatteren har altså befolket fortellingen med et knippe personer som hver på sin måte har falt utenfor det vellykkede og markedstilpassede. I forhold til det sosialt «salgbare» er de alle sammen gått ut på dato. Det er likevel et sært samhold i dette landsens filleproletariatet, et slags fargerikt fellesskap av mobbeofre og bygdeoriginaler som tiden har reist fra. Egentlig er det en dypt tragisk fortelling om sår og savn og brustne illusjoner. Men når den blir formidlet ved hjelp av Datos lakoniske, (selv)ironiske fortellerstemme, blir det hele til en tragikomisk beretning der det komiske får større vekt enn det tragiske. Sånn sett kan Dato minne om en annen «taper» i samtidslitteraturen: Ingvar Ambjørnsens Elling. Et av de absolutte høydepunktene i romanen - tragikomisk sett - kommer mot slutten. Dato har funnet ut at det er på tide å dra ut i verden. Onkelen og besteforeldrene er døde. Han tar med seg urnen med de kremerte levningene etter bestefaren, krabbekokeren som alltid måtte ha blikket vendt mot sjøen, for å spre asken på havet fra dekket på danskebåten. Men så blir han full og havner i en lugar sammen med ei samisk og ei russisk jente. Situasjonen blir imidlertid for krevende for ham, så han rømmer til en annen lugar og våkner opp på returen - på vei inn i Kristiansands havnebasseng. Der tømmer han urnen - i motvind - med blikket vendt mot Falconbridge. Og så bærer det hjem igjen til Tromøya.Perspektivet i BOLS - en fortelling fra landet er avgjort snevrere enn i Skyggen av Qassioun, men litterært sett er den mer konsekvent gjennomført, og derfor er det etter min mening også blitt en bedre roman.Oddbjørn JohannessenBOKForfatter: MiReee Abrahamsen:Tittel: BOLS - en fortelling fra landetRomanForlag: Cappelen