BOKNils Petter Solberg og Brita Møystad Engseth:Tittel: Norske filmdivaer i HollywoodFilmhistorieForlag: SamlagetSeks kvinner presenteres i «Norske filmdivaer i Hollywood», en ny bok med glimt fra filmhistorien gjennom det meste av forrige århundre.Her har forfatteren Niels Petter Solberg i samarbeid med kulturredaktør Brita Møystad Engseth samlet opplysninger om norske kvinner, eller av norsk avstamning, som gjorde det bra i filmbransjen i kortere perioder. De fleste navn er ukjente for dagens publikum, kanskje bortsett fra Julie Ege med filmkarriere nærmest vår egen tid. Stumfilmstjernen

Men hvem har for eksempel noen gang hørt om Greta Nissen (1905-1988)?Hun blir presentert som «stumfilmens femme fatale», Oslo-jenta med ambisiøs scenemamma som fikk henne inn på elevskolen ved Det kongelige teater i København. Der utviklet hun seg som danser, og veien var ikke lang til danseroller i danske filmer. Sammen med mor og bror emigrerte hun til USA i 1923. Hun skaffet seg filmroller, først i New York og siden i Hollywood, som kvinner på jakt etter rike menn. Men etter en del gode kritikker ble tilbudene flere, og hun ble også coverjente på mange av de populære filmmagasinene. En stund hadde hun lønn på nivå med Gloria Swanson, og hennes store gjennombrudd var ment å komme i Howard Hughes-produksjonen stumfilmen «Hell's Angels» som ble påbegynt i 1927. Innspillingen av krigsdramaet tok over ett år, men akkurat i denne tiden ble lydfilmen introdusert, og dermed fikk filmprodusenten panikk. Nye opptak måtte gjøres med lyd, og dermed mistet Greta Nissen sin rolle på grunn av tung, norsk aksent. Rollen gikk i stedet til den da ukjente Jean Harlow, og dette ble hennes gjennombrudd.Siden fikk imidlertid Greta Nissen andre roller i lydfilmer, og i løpet av 30-årene medvirket hun også i en del britiske filmer. I ekteskap nummer to giftet hun seg med en styrtrik forretningsmann, og i 1941 trakk hun seg tilbake fra show business. På en ranch i fjellene utenfor Santa Barbara levde de stille og rolig — som nærmeste nabo til Ronald Reagan. I 1988 døde hun av Parkinsons sykdom, 82 år gammel. Danserinnen

Vera Zorina (f. 1917) het egentlig Eva Brigitta Hartwig, var født i Berlin med tysk far og norsk mor. Hun opptrådte på Festiviteten i Kristiansund som barn, men som profesjonell danser debuterte hun i Berlin i 1931. Hun deltok på store ballett-turnéer i blant annet USA, og dit dro hun da nazismen i Tyskland ble kvelende for miljøet hjemme. Hun opptrådte både på Broadway og fikk etter hvert roller i påkostede musikalfilmer. Men i likhet med Greta Nissen ble karrieren hennes stoppet på målstreken. Hun trodde hun hadde fått hovedrolle i «Klokkene ringer for deg» sammen med Gary Cooper, men plutselig gikk rollen i stedet til Ingrid Bergman. Det ble mange flere filmer for Vera Zorina likevel, der hun fikk bevist hvor stor danser hun var. Ved Oslo Nye Teater regisserte hun musikalen «Cabaret» på 70-tallet. I 1982 trakk hun seg helt tilbake fra rampelyset. Tvillingen

Sigrid Gurie (1911-1969) var født i Brooklyn av norske foreldre, men var oppvokst i Norge. Tvillingbroren hennes er kanskje mer kjent i Norge, han het Knut Haukelid og ble en legendarisk krigshelt etter innsatsen sin under tungtvannsaksjonen i Telemark. Sigrid sørget selv for å komme til Hollywood, sparte penger, sluttet skolen og reiste. Utrolig nok fikk hun hovedrolle i filmen «The Adventures of Marco Polo», der hun spilte sammen med Gary Cooper. Men filmprodusenten følte seg lurt da han hadde markedsført henne som norsk, hun var jo født i Brooklyn. Dermed ble det ingen flere roller på en stund. Det rettet seg snart, og hun ble også gift med en rik lege, fikk leopard i morgengave og bodde i luksusbolig med fem tjenere, leser vi.Da filmkarrieren var over, studerte hun billedkunst i 1948-49 og spesialiserte seg på oljemaling. Det var som billedkunstner hun ønsket å bli husket, ikke som filmstjerne. Sigrid Gurie døde av blodpropp 58 år gammel. Glamourdronningen

Greta Gynt (1916-2000) blir av forfatterne kalt «glamourdronning i britisk film». Hun ble født Margrethe Thoresen i Oslo og debuterte i Chat Noir-revy med sang og dans. I Sverige fikk hun filmrolle, siden gikk ferden til London. Først var det småroller i diverse filmer, siden hovedroller i blant annet skrekkfilmen «The Dark Eyes of London» sammen med Hollywood-stjernen Bela Lugosi i 1939. Etter krigen dro hun til Hollywood, prøvefilmet og fikk seksårskontrakt. Men hun lengtet så hjem til kjæresten i England at hun valgte å reise tilbake. På 50-tallet ble det flere britiske filmer for Greta Gynt. Den siste ble spilt inn i 1963, og etter 40 filmer avsluttet hun filmkarrieren med å stå øverst på rollelisten. Hun døde av kreft i London i 2000. TV-roller

Anna-Lisa (f. 1933) beholdt bare fornavnet i sin filmkarriere. Hun het egentlig Ruud til etternavn, men det betyr jo uhøflig når amerikanerne uttaler ordet. På begynnelsen av 50-tallet danset hun i operetter og musikaler på Centralteatret i Oslo, før hun søkte lykken i Hollywood. Hun kom dit som au-pair, men jobbet snart for å få film og tv-roller. Etter flere småroller fikk hun en stor rolle i tv-serien «Black Saddle» som skulle ta opp konkurransen med «Krutrøyk». Her deltok hun i 35 episoder. Siden ble det roller både i film og på teaterscenen. I 1972 vendte hun tilbake til Norge og arbeidet ved Oslo Nyes dukketeater. Sexsymbolet

Den siste kvinnen som blir omtalt er Julie Ege (f. 1943). Fra en oppvekst i Sandnes og en rekke missekåringer og modellarbeid i Norge flyttet hun til swinging London. I James Bond-filmen «On Her Majesty's Secret Service» fikk hun en minirolle. Men denne rollen samt et Penthouse-cover (med tittelen «The Nudest Miss Norway») satte fart i karrieren. I perioden 1971-1975 spilte Julie i 15 filmer, men de færreste ble vist på norske kinoer. I Norge fikk hun imidlertid en seriøs rolle i Pål Bang-Hansens film «Kanarifuglen», og siden spilte hun teater både i Stavanger og Oslo.Så kan man selvfølgelig undre seg over at boken heter «Norske filmdivaer I Hollywood» - når Julie Ege aldri kom seg dit. Og man kan undre seg over at Norges to aller største divaer, Sonja Henie og Liv Ullmann ikke er representert her. De blir riktignok nevnt i forordet, der forfatteren skriver at de har fått så mye publisitet tidligere at det ikke var nødvendig å innlemme dem her.Men uansett, dette er en artig bok, fylt av opplysninger og historier som aldri er blitt fortalt på denne måten før. Og det aller beste er at den også inneholder massevis av bilder og av gamle, herlige filmplakater. Svein Harald Moe