BOKForfatter: Inger Johanne GaudernackTittel: LILLE MANNDokumentarromanForlag: AschehougÅ ønske seg barn, dette universale, nedarvete behov for å sikre artens kontinuitet, er utgangspunkt i Inger Johanne Gaudernacks debutroman Lille mann. Vi følger jeg-personen, en ung kvinne, i tiden fra den lille hvite pinnen viser en blå strek, til noen uker etter fødselen. De aller fleste kvinner vil sikkert kjenne seg igjen i lykkefølelsen, men også i usikkerheten og engstelsen når en etterlengtet graviditet er fastslått. I dette tilfellet er gleden ekstra stor, for det ligger lang tids venting og skuffelser bak kvinnens prøverørsgraviditet. Forfatteren trekker leseren med inn i kvinnens følelsesmessige prosess etter som svangerskapet skrider fram; forventningene, lettelsen når alt tilsynelatende ser normalt ut på ultralydundersøkelsen, og senere; skjøre håp som brister. Stemmen som beretter er lavmælt og usentimental. Språket, knapt og ryddig, forsterker temaet. Formen, en kombinasjon av dagboknotater og sykehusjournal. Dette var en bok jeg grudde for å ta fatt på. Forlagets vaskeseddel ga tydelig beskjed om det sørgelige innhold: Om det å føde et hjerneskadet barn. Da jeg var ferdig med boken, var jeg likevel glad for at jeg hadde fått lese Gaudernacks historie. Trist og gripende er den. Men også fylt av ømhet og varme. En påminnelse om at det ikke er en selvfølge å føde et fysisk og psykisk friskt barn. Hannelore W. Langstrøm