KRISTIANSAND: I Hannevik terrasse like utenfor Kristiansand sentrum bor familien Kyllingstad. Mor Elin, født Øhrn, og far Hans Kyllingstad har syv barn i alderen 11 til 28 år, og alle spiller piano og et annet instrument, fiolin, cello eller fløyte.

Linn Kristine (28) spiller fiolin, Hanne Cathrine (26) spiller cello, tvillingene Benedicte og Birgitte (24) spiller begge fiolin, Morten (18) spiller fløyte, Peter Michael (16) spiller fiolin og Andreas Kaleb (11, snart 12) spiller cello.

Yngstemann, Andreas Kaleb, er oppkalt etter morfar Enok Kaleb som drev musikk— og instrumentforretningen Øhrn Musikk i Skippergaten i Kristiansand i mange år.

Andreas er ikke snauere enn at han like før jul gikk hen og vant en andrepris i den årlige konkurransen Ungdommens Musikkmesterskap.

Han går i sjette klasse og har ennå ikke bestemt seg for om han vil satse på en musikerkarriere. Men han er den første av søsknene som har deltatt i en musikkonkurranse.

— Konkurranser har vi andre holdt oss langt unna, sier et par av jentene i kor.

— Vi har hatt nok med å konkurrere med hverandre, sier Benedicte, og utløser søskenflokkens glade bifall.

Familiens eldste, Linn Kristine (28), er ferdig med sin mastergrad i musikk fra Norges Musikkhøgskole og konservatoriet i Kristiansand. Hun underviser i fiolinspill på den kommunale kulturskolen i Bergen. Mastergradsoppgaven skrev hun om «Unge talenter» - talentskolen på Barrat-Dues musikkinstitutt i Oslo. Her fant hun blant annet ut at det er viktig for de unge som vil utvikle sine musikktalenter, at foreldrene følger tett opp. Videre fant hun ut at de unge synes det er veldig moro selv, på tross av at det koster slit å utdanne seg til musiker på høyt nivå.

— Er det en slik talentskole dere har, og har hatt, her i familien?

— Nei, det er det ikke. Vi har riktignok blitt tett fulgt opp av mor og far. Mor har vært sjåfør i en årrekke, fraktet oss fram og tilbake til spilletimer og samspilltimer, sier Linn Kristine.

— Det virker jo sannelig også som dere synes det er moro å spille, og ikke minst å være sammen sånn som nå i juleferien?

— Vi har alltid vært en veldig sammensveiset søskenflokk, sikkert fordi vi har hengt så mye sammen bestandig. Vi har gått i samme miljø, særlig vi fire jentene som spilte kvartett sammen og gikk hos Reidar Knudsen. Vi er vel på mange måter mer som venner enn som søsken, sier Benedicte.

— Men hvordan kan det ha seg at dere alle syv har begynt å spille, og at dere fortsetter og utvikler spillet til et høyt nivå?

— De må, skyter mor Elin inn.

— Må?

— Ja, de må. Alle må spille piano og et annet instrument ved siden av, forklarer hun.

Hun sier må på en måte som gjør at en hører det mer som et tilbud enn som en tvang.

— Det var vel egentlig min far som begynte. Han mente barna våre burde spille fiolin, og han var fascinert av Suzuki-metoden. Da Gunn Skoglund Voss kom til Kristiansand og brukte Suzuki-metoden, begynte det, forteller Elin.

Senere kom Reidar Knudsen til kulturskolen i Kristiansand, og så ble de etter tur elever hos ham. Knudsen utviklet raskt et stort og rikt tilbud til de unge, med «Lørdagsskolen» og «Mandagsorkesteret». Elin kjørte og barna spilte.

— Han var fantastisk flink og inkluderende, sier fiolin-søsknene i kor.

Det er ikke så ofte hele søskenflokken er samlet. Lengst borte bor cellisten Hanne Cathrine - i San Francisco i USA. Her har hun tatt sin bachelor i musikk og er nå i gang med sin mastergrad.

— Jeg har veldig lyst til å bli orkestermusiker, aller helst her Norge, sier hun.

Morten er den som tar spillingen minst seriøst. Han går i tredjeklasse på videregående og spiller fløyte. Klaverundervisningen har han nettopp fått lov til å sløyfe.

— Jeg spiller jo fordi jeg synes det er gøy. Men det er kjedelig når en kommer på semesteravslutningen og ikke har øvd, sier han. Men fløytetimene hos Jørgen Wennesland vil han holde på med.

— Du er jo kjempegod, sier en av søstrene oppmuntrende.

Far, Hans Kyllingstad, som er lege, driver ikke mye med musikk. Fremdeles angrer han på at han valgte trekkspill i stedet for piano da han som ung fikk tilbud av foreldrene om å spille et instrument.

Guttene i familien har etternavnet Øhrn, jentene heter Kyllingstad. På veggen i musikkrommet i huset, der pianoet står, henger et stort maleri av familiens musikalske røtter: Morfar Enok Øhrn som sammen med sin bror Sverre i unge år var sang-evangelist og reiste på turné med faren som virket som omreisende predikant.

Vekkelses-sangene er byttet ut med kammermusikk og symfonisk musikk. Men musikk-gleden er åpenbart den samme på tvers av generasjonene.