KRISTIANSAND: Et stort anlagt verk i to deler med henimot 20 minutters spilletid og med slagverkseksjonen forsterket med ekstra vibrafon og store gonger, ble ikke kveldens største begivenhet. Jeg opplevde at "Moon Phase" har noe repeterende og insisterende over seg som gjør at verket nærmer seg det kjedelige. Sprudlende av oppfinnsomhet er det i alle fall ikke. I åpningen blir lytteren presentert for det musikalske stoffet som skal danne grunnlag for hele verket — noen rytmiske mønstre, noen melodiske vendinger og en harmonikk som i stor grad kretser rundt en grunntone. Verket er polyfont - det vil si at det er de melodiske linjers spill i ulike stemmer som skaper samklangen, ikke en "harmonisering" etter akkordprinsippet. Dette gir musikken en flytende karakter, som passer godt sammen med de assosiasjoner tittelen gir (Månefase). Men kombinasjon med de repeterende rytmiske mønstrene og bassmotivene som også gjentas flere ganger (ostinater), gir komposisjonen noe stillestående, som om musikken står og stamper på stedet hvil. De kraftige utladninger i rytmeseksjonen med gong-slagene som høydepunkter, kommer umotivert, det bygges ikke opp til dem, og dermed mister man noe av spenningen i musikken. Midt i stykket er det generalpause, og musikken skifter karakter. Andre del er nok den spenstigste, med et parti der rytmen i hele orkesteret begynner å svinge en smule. Men mot slutten faller satsen tilbake til den samme klang og atmosfære som hele verket er preget av. Jeg spør meg hva dette svære apparatet, et fullt symfoniorkester, skal tjene til, når det utnyttes såpass sparsomt som i dette tilfellet. Det er nok mye interessant i selve konstruksjonen av dette verket, men som førstegangslytter får man neppe tak i finessene. Og det hjelper lite at verket er konstruert etter aldri så mange prinsipper, hvis inntrykket det gir er stillstand og mangel på utvikling. Eller var det kanskje det som var meningen? Kvelden hadde for øvrig to absolutte høydepunkt. Det første var Khatsjaturjans Fiolinkonsert med orkesterets egen Igor Chaczbabian som solist. Suverent fremførte han de mange vanskelige partier. Det er flott å oppleve at en solist har musikken så til de grader "inne" som Chaczbabian viste i sitt spill. At man kunne ønsket seg litt mer klang i fiolinen noen ganger, skyldes nok mindre fiolinisten enn fiolinen, skulle jeg tro. Orkesteret var glitrende som medspillere i dette verket som har så mye både av folklore, sirkus og show over seg. Dvoraks mye spilte symfoni nr. 9 "Fra den nye verden" fikk en storslagen fremføring. Dirigent Thomas Rimul hadde full oversikt og klarte å realisere de store linjer i verket, samtidig som de mange lekre detaljene, ikke minst i treblåserne, ble utmerket ivaretatt. Da symfonien til slutt tonet ut, hadde Kristiansand Symfoniorkester klart å skape den fine stemningen som gir ilinger nedover ryggen. Og mer enn det behøver man ikke forlange. Det var nesten fullt i Agder Teater denne fredagskvelden. Kristiansand Symfoniorkester
Fiolinsolist: Igor Chaczbabian
Dirigent: Thomas Rimul
Verker av Jan Erik Pettersen, Aram Khatsjaturjan og Antonin Dvorak. Emil Otto Syvertsen