KRISTIANSAND: — Her ser du, sier Nicholas Sillitoe, og viser fram tallene fra Spotify.

— På et kvartal hadde vi 23.000 avspillinger på "Blue Sky Blue". Det ga 133 kroner til hver av oss. "Himmelblå" har totalt 340.000 streams, det har vi tjent cirka 2000 kroner på. Og den låten er vår største suksess. Det er en kamp som ikke er verd å kjempe lenger.

Sillitoe og ektefellen Anne Marie Almedal har jobbet sammen med musikk siden 90-tallet. Nå er fremtiden usikker. De føler seg utbrent etter flere kunstneriske suksesser som de har fått lite eller ingenting igjen for økonomisk.

Film og reklame

De mottar riktignok stadig tykke konvolutter fra streaming-tjenestene Spotify og Wimp, men utskriftene viser en rekke utbetalinger på 0,02 og 0,03 kroner. Det betyr underskudd.

— For å være brutalt ærlig: Det eneste som har holdt oss flytende de siste årene, er at jeg er ganske god til å få musikken plassert i film og reklame. Jeg har aldri brydd meg om penger, men de siste årene har jeg måttet spørre meg selv om det er verd det som produsent og låtskriver. Hvorfor bruke masse tid og egne penger på en god produksjon når det blir komprimert og låter som dritt på Spotify eller Youtube. Og vi tjener ingenting på det, sier Sillitoe.

Almedal sier imidlertid at hun ikke angrer på å ha brukt penger på å få en god produksjon på "Memory Lane".— Det ligger en tilfredsstillelse i å lage et produkt man er fornøyd med og som man får gode tilbakemeldinger på. Og jeg har aldri hatt det så gøy på scenen som med de musikerne jeg har spilt med de siste årene. Men det har vært krevende, og vi føler oss ganske utbrente nå, sier Almedal.

Hun mener bransjen i dag er mer preget av kjendiseri og underholdning enn av musikk.

— Mulighetene nå ligger i å være med på "The Voice" eller "Skal vi danse". Det kan være gøy på et vis, men det føles veldig feil for mange, sier hun.

Perfeksjonist

De to klager ikke over virkeligheten. De har bare tatt den innover seg. Musikkbransjen har endret seg, og ikke minst: Folks vaner har endret seg.

— Det fins ikke mange som går hjem etter jobb og setter seg ned for å høre på musikk. Man konsentrerer seg ikke om musikken lenger, man lytter ikke på samme måten. Man har ikke tid eller tålmodighet til det. Og ingen vil ha en cd lenger, den er bare irriterende og upraktisk. Jeg er perfeksjonist i studio, jeg jobber hardt for å få produksjonen bra, men folk lytter ikke etter den type kvalitet. Det er demotiverende, jeg vet ikke hvordan musikere skal kunne ha en karriere slik det er nå, sier Sillitoe, som har vært i musikkbransjen siden har var 12. Det betyr 30 år.

Almedals siste plate, "Memory Lane", har fått en rekke meget gode anmeldelser i Norge. Tidligere i år ble albumet også sluppet i England, hvor det også ble godt mottatt. Men gode anmeldelser gir ingen penger. Almedal har nå fått en stilling på Vågsbygd videregående, som hun har tenkt å vie tiden sin til fremover.

Realistisk

— Det er spennende og givende å jobbe med unge sangere som er helt i begynnelsen av noe. Og det skader ikke å være realistisk i forhold til musikkbransjen, som har mange glamorøse myter. I realiteten er det en tøff bransje. Og i Norge blir det ofte snakk om penger, for det er et dyrt land, og det er vanskelig å leve med lite penger her, sier Almedal. Og Sillitoe samtykker.

— Jeg kan ikke lenger rettferdiggjøre for meg selv i å drive med dette. Som en hobby kan jeg det, men ikke som en jobb, sier han.

— Tror dere "Memory Lane" ble det siste Almedal-albumet?

— Akkurat nå vet jeg ikke, sier Almedal.

Og Sillitoe:

— Som produsent, kanskje. Akkurat nå har jeg en "Cantona-følelse". Det kan være like greit å gi seg mens man fortsatt er er god. Vi kommer nok til å gjøre andre ting, men det blir en pause fra plateinnspillinger, sier han.